«Har du sett leserinnlegget, og latter spres seg over at «de der opp» endelig får lest sannheten».
Så leste jeg artikkelen igjen og tenkte over det.
Her uttaler seg altså en bekymret far eller mor over måten en helsesøster formidler informasjon om et mulig helseproblem. Innlegget oppleves som skrevet rett fra levra og jeg er langt på vei enig i å kritisere den standardiserte algoritmen (datamessige) og empatiløse måten informasjon med alvorlig innhold formidles av helsepersonell til mennesker.
Denne måten er dessverre blitt vanlig. Sykehuset formidler beskjeder om kreft på telefon, den gode samtalen finner mindre og mindre plass i helsevesenet generelt. Denne kulturen har sine røtter hos helse- og omsorgsdepartement, helsedirektoratet, direktoratet for elektronisk helse og helsepersonell som overtar denne kulturen ukritisk, men den er politisk ønsket!
Også er det vel nokså kjent, at jeg er enig i å kritisere både administrasjonen og politikken, siden jeg anser det som viktig for et levende demokrati. Dessuten er ytringsfrihet dekket av grunnloven.
Det oppleves i befolkningen at det er en viss resistens mot kritikk i administrasjonen og at svarene sjeldent er tilfredsstillende eller avklarende, men heller unnvikende og tåkete. «Også nytter det jo ikke, fordi de ikke kommer til å gjøre noe med det allikevel» blir det gjerne sagt. Jeg selv måtte oppleve å bli stemplet som illojal da jeg som kommunelege uttalte intern kritikk.
Når det er sagt så er det noen ting i leserinnlegget som jeg synes trenger en diskusjon:
For det første så er overvekt en av verdens største utfordringer for menneskenes helse. Det er i dag flere mennesker som dør av følgene til overvekt enn som sulter i hjel. Dette gjelder hele verden!
I Norge er denne problematikken enda mer framtredende siden sult som konsekvens av sosial ubalanse, katastrofer eller krig er fraværende.
Store deler av den norske befolkningen har vansker med feilernæring og immobilitet. Her et blant annet dataspill med mer en viktig faktor. For mye sukker, fett, rødt kjøtt og for lite salat og grønt.
Et friskt barn med et sunt kosthold og alderstilsvarende aktivitetsnivå blir ytterst sjeldent overvektig. I dag finnes det signifikant flere barn overvektige barn enn for 50 år siden og det kan direkte relateres til endret kosthold og manglende mosjon.
BMI (forhold mellom høyde og kroppsvekt) diskuteres i fagmiljøet. Det er ikke uforbeholden enighet om at det er den mest gunstige måten å bedømme overvekt på, men det er et verktøy som ved kritisk bruk kan være nyttig. Det finnes flere målemetoder som for eksempel å måle relasjon mellom fettvev og muskelmassen.
I dag vet vi at barn som er overvektig har en større sannsynlighet til å utvikle overvekt i voksenalder med tilsvarende økt risiko for å utvikle kroniske sykdommer som diabetes, forkalkning av blodårene, og slitasje i ledd som hofter og knær, og ikke minst kreft.
Derfor er fokus på overvekt og aktivitet i ung alder aldeles viktig og det er ikke nyttig i det hele tatt å bagatellisere dette temaet. Ikke heller hjelper det å bagatellisere sukkertøy med at «det har vi hatt siden tidenes morgen».
Frukt har vi hatt flere tusen år lenger og det er mye sunnere, hvorfor altså ikke heller velge det da?
Så inneholder artikkelen kritikk som er meget personlig, og jeg mener, langt over grensen til det injurierende.
Uvitende om de «tre damer» i Oslo har en sykdom som utgjør at de er som de er, angripes de personlig for sitt utseende.
Helsesøstrenes arbeid mot overvekt beskrives i et lys som øker faren for å bli utsatt for mobbing og utvikling av psykiske skader gjennom overvekt. Mobbing har vært et evig varende problem på skolen og årsakene har vært mangfoldig. Blant annet moteindustriens kroppspress. Mobbing på grunn av overvekt og spiseforstyrrelser har vært høyest aktuelle problemstillinger også før helsedirektoratets skjematiserte helsenorm.
En må jo kunne spørre om hvorfor det sløses vekk millioner av kroner på byggeprosjekter mens et prosjekt med skolemat (Trude Karlsen sitt initiativ), som har vist – vitenskapelig bevist – positiv effekt på barnas matvaner og dermed helse, ikke videreføres på grunn av økonomi. Hvorfor legges det ikke opp til mer fysisk aktivitet på skolen? Hvorfor anser det offentlige Norge fra Oslo til lille Birkeland overvekt hos barn som et alvorlig problem, mens det som blir gjort på dette området, er redusert til å sende ut et standardbrev som heller oppleves som frustrerende og destruktiv. I verdens rikeste land!
Hvorfor skvises det inn en barnehage i det mest meningsløse område i kommunen uten sol, uten turområder hvor barna kunne hatt mulighet til god fysisk aktivitet. I tillegg øker trafikken til og fra, og dermed luftforurensning og fare for ulykker. Helt hårreisende hinsides hvis du spør meg, i en kommune hvor man kunne plukke de skjønneste tomtene på øverste hylle. Hva med en gammel gård med plass til grønnsakshage, frukttrær, drivhus og annet for å skaffe glede hos barn med å produsere egen mat? Hvem eller hva driver disse planleggere og politikere?
Jeg er sikker på at helsesøstrene gjerne ville ha gjort mer og mye annerledes, men de har slettes ikke tid og ikke mulighet på grunn av økonomiske prioriteringer på politisk og administrativt nivå.
Jeg kjenner helsestasjon og helsesøstrene gjennom mange år med samarbeid og jeg kan bare rose dem for deres arbeid og innsats for barnas helse. Institusjonen er ubeskrivelig viktig, og personalet gjør en glimrende jobb. Takket være dem er det mange problemer, som er fraværende for oss so for eksempel meslinger.
Å beskylde helsesøstrene, barnevern eller PPT for – mot bedre viten og med vilje – å sykeliggjøre barn, for å ha arbeid i årene framover, er en så grov fornærmelse at den må mottales på det aller mest bestemte.
Jeg er ikke helt sikker om en slankekur til kommunehuset hadde hjulpet så veldig mye. Jeg foreslår heller å øke aktivitetsnivået, produktiviteten, tilgjengeligheten og – ikke minst – kvaliteten i første omgang.
Når det gjelder kommentar om kommunenes øverste ledere så hører ikke dette hjemme noe sted! Dessuten kan du møte noen av dem regelmessig på treningssenter på Tollenes.
Når altså innsenderen mener at helsesøsterens arbeid er skadelig for barn, burde den spørre seg om offentlig personlig injurierende kommentarer om navngitte personer ikke er langt verre, siden disse kommentarene ikke har annen meningen enn å være sårende, fortjener vedkommende en uforbeholden unnskyldning.
Og så velger innsenderen denne «moderne», jeg synes feige, måten av anonymitet som er blitt populær i vår tid av internett. Når en gaper så høyt så skal en stå fram med navn.
Avslutningsvis vil jeg uttrykke mine bekymringer om redaktørens presseetiske holdninger med å offentliggjøre slikt anonymt.
Georg Rigadis
PS: Forresten… Det perfekte barnet finnes: ALLE BARN ER PERFEKTE inntil vi voksne endrer på det.
