I et lite snekkerverksted som lå sentralt i Birkeland sentrum ble det i mange tiår snekret små og store likkister.
Brukerskapt innhold: Denne saken er skrevet av en av våre lesere.
Brukerskapt: Det var Erik Birkeland som utførte dette arbeidet. Erik var en svært anerkjent og mye brukt tømmermann i Birkelandsområdet. Sammen med Gunvald Tobiassen bygget de mange av de nye boligene på Birkeland og i nærområdet. De var helst kjent som «Gunvald og Erik» – og da var det faglige stempelet satt på det byggeprosjektet som de var i ferd med å utføre.
Det er Laila Birkeland (nå Aasen) som gir meg detaljene i denne historien. Hun er yngste barn til Marie Aardalen og Erik Birkeland. Erik var bror til Robert Birkeland som startet opp den lastebilvirksomhet som nå drives videre av barnebarnet med samme navn.
Erik fikk utskilt en tomt fra Roberts eiendom og snart var Erik ferdig med å bygge egen bolig på denne tomta. Samtidig ble det oppført et lite verkstedbygg som altså skulle bli det stedet der Erik begynte sitt arbeid med å snekre likkistene.
Det er Signe og Gunnar Thorkildsen som eier og som bor i boligen i dag.
Lokale materialer
Laila forteller at Erik begynte å snekre kister rundt år 1930. Altså like etter at boligen og verkstedet var ferdige. Den første tida snekret han slik at det alltid var en eller to kister på lager for så å øke til fire – fem av de store og én til to av de små.
Materialene til kistene ble kjøpt inn lokalt – gjerne fra nærmeste sagbruk. Undertegnede husker at Erik kom for å hente de utvalgte materialene. Håndtakene til kistene ble imidlertid bestilt utenfra. De kom i posten i egne esker. De store kistene hadde tre håndtak på hver side. Håndtakene var sølvfarget og skulle dermed pynte kistene noe opp. Det kunne også være at noen kister hadde enkle pyntelister på lokket.
Laila og broren ble selvsagt vant til å oppleve at kistene ble laget og lagret i verkstedet. Og det ble vanlig at Erik til enhver tid hadde disse kistene lagret på egne stativ på veggene. De små kistene sto øverst. Da Erik hadde snekret ferdig tre-fire kister malte han dem hvite. Alle skulle ha den fargen.
Lå hjemme
Det var to typer kister. Noen var litt mer pyntet enn de andre. Det skulle være slik at de som kom for å kjøpe, skulle kunne velge kiste. Men det var ikke stor forskjell i prisen.
Ja, de som kom for å kjøpe. Det var jo vanlig på den tida at den døde ble liggende hjemme i noe tid. Kanskje i et par dager. Og på den tida var det også vanlig at kistene ble hentet hos Erik med hest eller med lastebil. Og Laila forteller at det da helst var onkel Robert som kom med lastebil. Men selvsagt var det også andre som hentet kistene.
Erik trivdes i snekkerverkstedet og han opplevde at arbeidet med å lage kistene var et meningsfylt arbeid. Laila mener å huske at Erik hadde dette arbeidet fra cirka år 1930 til omkring år 1960. Dette var hobbyen hans. Og en kjærkommen inntekt som et tillegg til husbyggingen sammen med Gunvald.
Uvanlig med byrå
Første gangen undertegnede så en liten barnekiste inne i verkstedet ble jeg veldig forundret. Og jeg som trodde det bare var gamle folk som kunne dø!
På den tida var det slettes ikke vanlig med begravelsesbyråer. Kista med den døde i ble gjerne på begravelsesdagen kjørt til kirka med en lastebil, og med de sørgende i privatbiler deretter som gravfølge. De fleste av oss husker det fra etter krigen og framover.
Før i tida var det vanlig å ta seg til et praktisk yrke. For mange var det hovedinntekten mens det for andre var en viktig tilleggsinntekt. Håndverkere av ulik slag var det mange av også i Birkelandsområdet. Erik var definitivt en av dem.
Okkuperte huset
Under samtalen med Laila forteller hun også om en opplevelse de hadde under krigen. Det var da bror hennes Asbjørn skulle konfirmeres. Det var i mai 1943.
Kort tid før det kom tyskere og nazister inn til dem for å ta huset i bruk. Det synes Marie og Erik var helt grusomt – og så like før konfirmasjonen! De tryglet og ba om at de måtte vente til Asbjørn var konfirmert!
Men nei. Inn skulle de. Da ble det slik at Marie og Erik innredet kjelleren til spisesal og tyskerne overtok altså resten av huset. Og konfirmasjonen ble gjennomført på en verdig og god måte.
Deretter reiste Asbjørn til Kristiansand for å søke arbeid. Slik det var for mange i den alderen – og på den tida. Det var å reise ut for å finne seg et arbeid.
Innsendt av Jakob Olaus Mo
