Folkebadet var rimelig, og et hyppig brukt folkehelsetiltak på Birkeland.
Hygiene og renslighet var og er viktig for folkehelsa. Det er mange lag og foreninger og enkeltpersoner som har hatt og har et sterkt engasjement i dette. I moderne tid er oppgavene gitt høy prioritet av det offentlige med viktige støttespillere i frivilligheten.
Bjørg Svendsen (nå Stenslund Tøsse) er leder av sanitetskvinnene i Birkenes og hun har lånt meg avskrift av protokollene om folkebadet. I Birkenes var det flere som var opptatt av folkehelsa. Og i 1931 tok Saniteten en viktig avgjørelse i det arbeidet.
«Mosfjelds Sanitetsforening arbeider for at få opført et folkebad på Birkeland. I den anledning tør vi apelere til folks offervillighet. Vi er taknemelige for hvasomhelst, – pengebidrag eller hvilkesomhelst varer de ønsker at gi. De gaver som gives innatura blir anført i penger enten ved at avholde auktion eller basar. Efter foreningens egne bestemmelser. For Mosfjelds Sanitetsforening Lulla Hauge»
Initiativet til folkebadet ble altså tatt av Mosfjelds Sanitetsforening og innsamling ble satt i gang.
Kommunen garanterte med inntil 200 kroner for eventuelt underskudd i ti år fra etableringen i 1933. Etter hvert ble det både balanse og overskudd i driften. Folkebadet hadde et styre som besto av tre valgt av saniteten og tre fra kommunen.
Badet var i regelen åpent 38 dager i året. Her gjengis deler av en av innsamlingslistene som gikk rundt i bygda. Fra lista over bidragsytere nevnes Lulla og Nils Hauge – 1,5 mål ved omgjort til 15 kroner. Anna og Osmund T. Mollestad 10 kroner, Gunvor og Nils Birkeland 5 kroner, Margrethe og Hans Birkenes 5 kroner, Johan Tollenæs 2,5 kroner og flere til.
Bidragene var fra 1 til 15 kroner. Ulike matvarer, noen mål ved med annet var populære gevinster.
Bli rene
Etter en samtale med min onkel Emil Mo skrev jeg i 2011 ned denne historien: Saniteten, andre lag og foreninger og privatpersoner hadde planer om å etablere et folkebad i kjelleren på kommunehuset.
Hensikten var jo at folk skulle bade, vaske seg og dermed bli rene. Folkehelsa skulle prioriteres. Saniteten og flere tillyste skuespill på ungdomshuset (Grantun). Jakob Mo satt ved et bord og bladde og noterte i ei bok. Aslak Håkedal som var smed satt på andre sida av bordet – svart som en smed. Bjarne Åsen var malt helt svart i ansiktet – og han var neger!
Inntekten av dette skulle gå til å etablere folkebadet. Skuespillet var populært, ungdomshuset var stufullt av folk og de fikk inn mange penger den kvelden. Blant sanitetskvinnene som var der var Anna Mo, Ida Sundtjønn, Anne Gurine Mo og tante Karoline – og ingen av dem pleide gå på ungdomshuset så veldig ofte!
Flere vedskjul
Saniteten har som et av sine formål å arbeide for bedre folkehelse. Arbeidet deres skal være i tillegg til og ikke i stedet for. Det offentlige sikkerhetsnettet må ligge fast.
Folkebadet ble altså etablert i 1933 i kjelleren på kommunehuset som i 1920 ble flyttet til Fritun på Birkeland. Bygget ble oppført ved Flaksvatn eller ved Nordheim i 1897. Etter flyttingen ble det modernisert i 1951.
I tilknytning til kommunehuset ble det oppført et uthus hvor det var staller, utedoer, vedskjul og brannstasjon. Sammen med denne flyttingen og etableringen av jernbanen med stasjon på Birkeland dannet dette en del av grunnlaget for Birkeland om kommunesentrum. Folkebadet var i 1940 åpent 29 dager, 38 var det vanlige, men tidene var vanskelige.
Rimelige bad
I Arven føres videre forteller Ole Aasen at folkebadet ble brukt ofte. Særlig vinterstid. Det var ikke vanlig med eget bad på den tida. Derfor ble folkebadet brukt mye. Han forteller at Jørgen «Jøren» Håkedal som var bademester hadde bestemt at de voksne skulle prioriteres. Derfor hendte det at de som var unge måtte vente tre til fire timer for å komme inn i badet! Vi var ganske tålmodige den gangen!
Jeg har hatt samtaler med flere personer om folkebadet. Ruth Homme husker folkebadet veldig godt. Det var mye brukt av folk i bygda. Hun mener å huske at det kostet svært lite å få et bad – kanskje var det 10 øre eller 25 øre per person for et bad.
Onkelen hennes Jørgen Håkedal eller Jøren som han også ble kalt, var fyrbøter og bademester. Far hennes Aanen Stordal var avløser som fyrbøter, og behjelpelig med de oppgavene som trengtes for å drive badet.
Hun fortelle videre at det slettes ikke på den tida var vanlig med bad i heimene. Derfor var det ekstra nyttig med folkebadet som altså kunne brukes av alle fordi kostnaden var liten. Det var jo ikke mye penger blant folk på den tida.
I kjelleren
Marit Håkedal (nå Stoa) bodde i 2. etasjen på Kommunehuset sammen med sine foreldre og hun husker derfor svært mye fra den tida da folkebadet ble drevet. Hun har etter minne laget en plantegning – se bilde – som viser folkebadets rominndeling.
Det var to rom med badekar, to dusjer og et dampbad eller badstue. Inngangen var fra nord hvor to kjellerlemmer måtte åpnes for så å gå ned kjellertrappa. Det var fyrrom bak dampbadet, gang og venterom.
Det var også nedgang fra 1. etasje med trapp som var til høyre rett innenfor hoveddøra til kommunehuset. Hun husker godt at hun brukte badet etter lukketid. To av vinduene mot sør hadde blyinnfatning og glasset var malt hvit for å hindre innsyn.
Til oppvarmingen av vannet ble det selvsagt brukt ved. Derfor var det et eget badeskjul med ved i ei lita halvtekke som var bygd på baksiden av uthuset mot Ragnhild og Birger Flakks hus. Det var videre et vedskjul til de som bodde i 2. etasjen på kommunehuset og et vedskjul til de kommunale kontorene og kommunestyresalen.
Utvidet
I uthuset var det to eller tre hestestaller og utedoer. På de kommunale kontorene var Bjarne Aasen, Jonas Strandevoll og Jakob J. Flaa. Evy Ramse var kontordame. De betjente henholdsvis herredskassa, ligningen og forsyningsnemnda. Det var også et eget rom til jordstyret og hun husker at det var et lite bibliotek der og at Solveig Tobiassen var bibliotekar. Så arealene ble godt utnyttet!
Biblioteket ble senere flyttet til et eget rom i det gamle posthuset. Marit husker veldig godt da forsyningsnemnda flyttet ut og 2. etasjen ble ominnredet slik at hun og foreldrene Klara og Jonn Håkedal fikk en ekstra stue og et ekstra soverom. Da kommunekassa og ligningen ble flyttet til forbruken ble veggen som delte 1. etasje i to tatt ned. Kommunestyresalen ble da tilsvarende større.
Klara hadde ansvaret for renholdet av alle lokalene og kontorene i kommunehuset. Hun serverte også maten og kaffen til møtene i formannskapet og kommunestyret og de andre kommunale møtene som ble avholdt i kommunehuset. Da badet ble nedlagt ble det montert toaletter der. Håkedal fikk et toalett og de beholdt også et bad og en bod.
Lange kvelder
Ben Jørgen Smidt forteller at han husker veldig godt tilbudet på folkebadet. Ved å slå til side de to kjellerlemmene på nordsiden av kommunehuset kom en ned trappa til en liten gang og så inn til venterommet.
På venterommet var det grønne benker langs begge veggene og badet hadde flislagt gulv. Det hendte at barn måtte bade to og to for å utnytte vannet og tida. Og tilsvarende med dusjene. Han mener å huske at det kostet 50 øre per person og at lørdagen var badedagen. Kanskje var det 50 øre for to personer som badet sammen.
Damene disponerte badet fram til klokka 18.00 da det ble skifte til mennene. Smidt forteller om en kveld han og Koll (Kolbjørn) Uldal tok bad. Det var da så mange menn som tok bad at de ikke var ferdige før halv elleve tida på kvelden!
De satt tålmodig og ventet på tur og hørte på Jørgen som fortalte god historier – ja, noen av dem med et urolig innhold! Sammen med han og Koll satt Finn Håkedal, Torbjørn Røstad, Magne og John Nyhaven og flere andre ungdommer fra bygda. Og de storkoste seg!
Ja, det var jo før fjernsynet tok over lørdagskvelden! En historie var om det varme vannet i badet. Det var så varmt fortalte Jørgen at dersom du hadde det i en kopp med te og rørte om med en sølvskje så ville denne skjea smelte til en sølvklump! Så vannet var altså godt og varmt i folkebadet!
Smidt mener at Torstein Svendsen leverte veden. Han hadde mye avkapp av eik. Det var Jørgen som tok imot betaling og sørget for renhold og fyringen. Han er usikker på hvor lenge badet eksisterte men det må ha vært til siste halvdel av 1950 årene.
Alternativ til kjøkkenet
For egen del husker jeg mitt besøk sammen med min mor på badet. Hun har fortalt at Jørgen var svært pliktoppfyllende. Han begynte tidlig å fyre opp den store vanntanken. Jørgen hentet veden i uthuset ved stallene og hun mente å huske at Inger – kona til Jørgen – var med og tok imot betalingen, vasket gulvene, dusjene, badstua og badekarene.
Folkebadet ble brukt mye og hun nevnte at hennes bror Ivar var en flittig badegjest. På den tida var det jo også svært vanlig at lørdagsbadet for oss unger ble foretatt på kjøkkengulvet heime i en stor balje. Vannet måtte varmes opp gjerne på en vedovn for innlagt varmtvann fantes jo ikke på den tida.
Jeg husker også Jørgen som bygdas rørlegger. Derfor er det vel sannsynlig at det var han som foretok de tekniske installasjonene ved oppstarten av folkebadet. Jeg husker Jørgen med stor hvit bart og at han på sine gamle dager satt på låven med trearbeid. Det kunne gjerne være utskjæring av kubbestoler med mer. Jørgen og kona Inger bodde i det småbruket som ligger like ved innkjørselen fra Birkelandsveien til Nordåsen Terrasse.
Ovenstående er basert på sanitetens protokoller og på samtaler med bygdefolk som var brukere av folkebadet. Det er sikkert mange i bygda som husker enda mer fra den tida og det er fint om andre også kan skrive litt om dette. Folkebadet eller Dampbadet var et godt folkehelsetiltak!
Jakob Olaus Mo
