Kathrine på Vestøl satser på ullgriser som tåler norsk vinterklima – gir ettertrakta marmorert kjøtt

 

Kathrine Vestøl er dyrevenn på sin hals og har hatt mange forskjellige dyr hjemme på Vestøl. Nå er det ullgriser som gjelder hjemme på Vestøl.

– Jeg har alltid hatt dyr. Hunder, kaniner og marsvin. Jeg drev med oppdrett av Bengal- og Sokoke rasekatter i en del år, jeg har også prøvd meg på oppdrett av Helix Aspersa snegler for salg til restauranter. Sistnevnte var ingen stor suksess. Nå er det ullgris hun har satset på.

Vi treffer henne, sammen med far Aamund hjemme på Vestøl hvor hun har elleve ullgriser gående i en stor innhegning.

Hardføre griser

– Men hvorfor akkurat ullgris?

– Ullgris stammer fra sørøst i Europa, hovedsakelig fra Ungarn. De var nesten utryddet. Det var bare noen hundre igjen da det ble iverksatt et redningsprogram for dem. Mange valgte å satse på det, også her i Norge. De er mer hardføre og tåler klimaet her veldig godt, forklarer hun.

De har ikke problemer med å gå ute hele vinteren. Vanlige griser slaktes oftest på denne tiden, men ullgrisen trenger mer tid før den er slaktemoden, og ingen av disse blir slaktet i år, sier Kathrine. Ullgrisen er kjent for en bedre kjøttkvalitet. Det er mer marmorert og har mer fett og smaklighet, legger hun til.

Slaktevekten er på 100 kilo og oppover. Kjøttet selges ofte til gourmetkjøkken. Det har en høyere pris, men mange setter pris på noe nytt, spennende og spesielt. Hun har ikke prøvd kjøttet selv ennå, men hun gjør selvfølgelig det før hun selger det. Kjøttet er det viktigste, men vi lurer på om ulla, det mest iøynefallende med grisen, kan brukes til noe.

– Vi prøver å finne ut om ulla kan brukes til noe. Ulla er ganske stiv. Det eneste vi har funnet så langt er at det kan være fint til å binde fluer med, til fluefiske.

Vi kjenner litt på ulla. Den er ganske stiv, og under der er det et knallhardt og isolerende tykt spekklag. Den største grisen, far selv i innhegningen, far selv kommer oss i møte. Han heter Knut får vi vite, og er oppkalt etter naboen, for god hjelp. De øvrige har ikke fått navn. Griseflokken består av Knut og maken, samt et kull med tre ettåringer, tre som er fire måneder gamle, i tillegg til de tre minste ullgrisene, som kom til verden i forrige måned.

– Greit å ikke ha navn å forholde seg når det er tid for slakting, sier Kathrine

De har et stort område å boltre seg på nå, men Kathrine ønsker å utvide området ytterligere. De vil da få et område på nærmere tre mål, med litt variert terreng. Jordet de bruker nå endevender de fort. De graver og snur opp ned på hver minste ting.

– Med et større områder kan jeg og splitte flokken. Hannene begynner å bli litt store nå og vi må ha kontroll, slik at ikke det kommer avkom hele tiden, forteller Kathrine.

Kathrine fikk ullgrisene i mai, men har tenkt på det i en lengre periode.

– Det var litt tilfeldig at det skjedde akkurat i år. Jeg oppdaget plutselig at noen i nærheten la ut en annonse på facebook, og da syntes jeg tiden var inne. Jeg har hatt litt med griser å gjøre tidligere. Jeg studerte husdyrfag på Ås. Da stelte jeg mest med kyr, men og noe med griser.

Rømte ofte

– Jeg har elektrisk gjerde nå. Det måtte jeg ha. De rømte stadig, men er heldigvis veldig stedbundne og kommer igjen. Ullgrisen er et koselig og kjempeklokt dyr. De patruljerte området og fant svake punkter. Så hjelper de hverandre og jobber systematisk. Når et svakt punkt er funnet vipper en gris opp gjerdet og holder det oppe slik at de andre kommer seg ut, forteller hun. Strømgjerdet er de mer skeptiske til, og holder seg nå på plass.