Livet som rigg-elektriker på Frigg-feltet

 

Våren 1976 kom jeg hjem etter min niende tur i utenriksfart med turer fra to til femten måneder.

De siste to turene med branner i lasten utpå havet, og jeg var blitt litt småredd disse farkostene.

Starten var i 1967 på disse turene, avbrutt av skipselektriker-skolen og teknisk fagskole elektronikk. Så jeg regner det som seks år i utenriksfart. Nå var tiden inne til noe annet, og i Flekkefjord var veien kort til olja-hovedstaden Stavanger. Arbeidslivet i Flekkefjord var preget av dette. Jeg tenkte disse korte turene og avstanden til plattformene kunne være å foretrekke.

Arbeidskontoret var første stopp, men der fikk jeg høre at jeg burde prøve meg i Stavanger.

Vel, det var torsdag og jeg tok bilen de 12 milene til olja som de sier i Rogaland og forhørte meg på arbeidskontoret, han gransket papirene mine og kom til at jeg kunne reise ut som rigg-elektriker.

Her er ikke noe nå, men heller ingen andre på lista, så du kan bare dra hjem og vente, sa han.

Ventetiden ble til mandag, da ringte de fra Rasmussen-Drilling i Kristiansand og spurte om jeg kunne reise ut fra Forus i morgen tirsdag. Det var litt for raskt, mente jeg. Vel, torsdag da, spurte han. Ja, ok, svarte jeg. Egentlig hadde jeg ventet et kurs som start, men fikk beskjed om att skips-offiserer var godkjent av sjøfartsdirektoratet uten det vanlige riggkurset på 3 uker.

Rigger var av de vanlige Aker H3-typen. De var regnet som fartøy med egen fremdrift og underlagt de samme reglene som et skip, samme maritime sertifikater for besetningen, bare andre titler.

Kapteinen var plattformsjef, maskinsjefen var teknisk sjef og så videre. Alle i orange kjeledresser.

Det som var den store forskjellen, var de amerikanske sjefene. De var på en måte over de norske, uten noen sertifikater. Og reglene lagte de selv. Det var noe vanskelig å forholde seg til, og min stilling var en av de utsatte, siden jeg skulle holde vedlike det elektriske drilling-maskineriet.

Egentlig var alt elektrisk ombord også fremdriften med to propeller og 6.800 hk. Alt ble drevet med fire generatorer på 1.500 KW, altså en total elkraft på seks MW. Senere ble det bygget rigger med mye større maskiner. Det var mye nytt utstyr å sette seg inn i for en elektriker, men en av elektrikerne var en tidligere servise-ingeniør fra leverandøren av utstyret og hadde som bijobb å lære opp oss andre. På denne måten kom man inn idet også gjennom mye feilsøking.

Drilling-personellet var helt underlagt amerikanere, mens noen av oss på teknisk var på begge sider, mekanikere elektrikere, og spesielt riggsveiser. Han fikk mange underlige oppdrag som han bare måtte brenne ned igjen, siden amerikanerne ikke kunne tegne, men måtte få det bygget først før de kunne finn ut om det så rett ut. Og det ble ofte til: Det ser ut som dritt, brenn det ned igjen.

Vi på elektro var ikke like utsatt, siden det var lite de forstod av utstyret og kom ofte med forslag til løsning vi synes var tåpelig. Men jeg forstod etter hvert, at de var vant med mye mer gammeldags utstyr og tenkte på annen måte.

Det var altså et samarbeid mellom et amerikansk selskap, som hette Global Marine, og norske Rasmussen i Kristiansand. Riggens navn var Pollyglobal Marin, og var bygget i Verdal. Det var amerikanske borere (boresjefer) og super-intendere. De andre var norske, men ble styrt av amerikanere. Og det var til dels ganske tøft, men man kunne ikke vente annet siden det var den måten det var bygget opp på fra starten i USA. De norske som ble opplært her, ble heller verre enn sine læremestre.

Det var mye som ble kopiert av de norske. Også ting som klesdrakt, matvaner og språk. Mange la vekk beltet sitt og skaffet seg bukseseler som sjefen, bestilte pannekaker med lønnesirup og pratet som amerikanere. Ja, en av møringene sluttet med norsk, selv om han aldri hadde vært i Amerika.

En av tingene jeg hadde ettersynet med, var undervanns TV-kamera, som ble senket ned langs stigerøret langs to variere til BOP på havbunnen, ca 110 meter ned. Dette var på Frigg-feltet rett ut av Karmøy, og vi boret for franske ELF.

Vel, jeg dro med meg kamera til kaffesjappa siden det var den tida. Der fant jeg ut at jeg kunne dra en spøk, siden én spurte om hva jeg skulle med dette. Jo, sa jeg – jeg skal montere det opp i hjørnet, så drilleren kan se hvem han kan kalle på. Det ble nærmest mytteri-stemning og jeg fant det best å fortelle sannheten. At jeg bare skulle skifte det ut.

Det var mange seriøse diskusjoner i den sjappa, ikke bare boring og utstyr til dette. En gang kom vi inn på legninger som var mer tabu i 70-åra enn nå. Og da het det at man var normal, eller man var rompis som mann eller lesbisk som kvinne. Det mer vitenskapelige med at alle tilhører en fil av noe slag, var noe ukjent for mange. Jeg fant på å spørre en vi kalte møbel-Olsen, fordi han solgte møbler på si. Du Olsen er vel heterofil, du? Nei, ikke fan, skreik han – jeg er helt normal.

Det med å dra ut for to uker og ha fri like lenge, ble regnet som utrolig. Og var det spesielt for en som meg, som kom fra ca åtte måneder ute og én måned hjemme. Tenk, å ha ferie halve måneden. Mange skaffet seg ekstra jobb å ha i friperioden.

Lønnen vi hadde, var ikke spesielt høy, syns jeg. Litt mer enn jeg hadde fast på båt, men mindre totalt siden jeg pleide å ha nesten dobbelt hyre med overtida på båtene. Men tida hjemme var noe annet og man lærer å tilpasse seg. Totalt sett lærte jeg mye på de 19 turene det ble på denne riggen. Kontrakten tok slutt og plattformen seilte inn til Tananger for demontering av alt drillutstyret. Den skulle bygges om til hotellrigg, og min siste jobb ombord ble å klippe alle kablene til drillingutstyret.

Men, innen synsvidde fra dekket på riggen var det en base for et annet selskap som hadde fem plattformer. Dit tok jeg turen og spurte om jobb som erfaren riggelektriker, og det passet bra. Det var bare å dra ut via Shetland på en rigg på britisk sektor om to uker. På denne ble jeg i fire og et halvt år.

 

Karl A. Sollie

 

____________

Brukerskapt