Det å bli valgt til tillitsmann er noe mange har opplevet og det er vel vanlig i de fleste firma, men ikke alle. Det er en posisjon som ikke alltid er ettertraktet og populær, men noen skal ha den og som fagorganisert kan man ikke nekte. Men det bør ikke være samme person altfor lang periode ad gangen. Det ble min oppgave i arbeidslivet tre perioder.
Første gang litt over ett år i utenriksfart, dette skal jeg fortelle om nå. Båten jeg var på da i 1969-1970, var et ganske stort bulkskip på 54.000 tonn, ca 200 meter langt med 14.000 hk. Det er egentlig et altfor stort skip til at man kan oppleve så mye, siden det blir liggende på store anlegg langt utenfor byene og med få havneanløp. Dette var min tredje tur ute og den første som elektriker og det passet bra med en ett år gammel båt og egentlig en enkel båt uten elektriske maskiner på dekk. Denne jobben kan bli tøff når man er til havs uten noen andre fagfolk å søke om råd. De forrige to turene på noe mindre båter var jeg reparatør, en underordnet stilling i maskinrommet.
Vi var 27 mann og 2 kvinner ombord og egentlig var det et ganske rolig liv, omtrent ny båt og meste av tiden på havet – først mellom nord-Australia og Japan, senere til USA, Peru og Europa. Lasten var jernmalm, et rødt støv som satte sitt preg overalt når vi lastet eller losset.
I alt 12 personer hadde til oppgave å gå vakt i maskin og på dekk, og de fleste andre utførte vedlikehold. Men det var fire ombord som hadde mye tid til å prate sammen. Den ene var kapteinen, også kalt skipperen eller han far. En annen var maskinsjefen, også kalt chiefen, så var det stuerten og elektrikeren. Kaptein Jansen fra Mandal var en gammel trivelig skøyer som alltid var på utkikk etter noe avveksling i en kjedelig hverdag. Jeg pleide ha en diskusjon med ham på broen nesten hver formiddag, og når man er bare 23 så er det mye å lære også om det som ikke er pensum. Stuerten var en påståelig hissigpropp fra Stavanger og derfor veldig moro for Jansen å hisse opp, det ble minst en gang til dagen, og Jansen flirte og foreslo å lydisolere i korridorene der de ropte til hverandre i hver sin ende.
Dette var 25 år etter krigen og det var ikke mange krigsseilere som jobbet lenger, men vi hadde en, det var chiefen fra Ålesund. Han var 62 år og egentlig pensjonist, men seilte enda og drakk det han kom over. Men han var temmelig utafor teknisk, så han turte ikke gå ned i maskinrommet der han var sjefen. Det var heller ikke nødvendig, maskinistene og jeg fikk det fint til likevel. Men førstemaskinisten og elektrikeren hadde et møte hver morgen på hans kontor for å orientere ham og få gode råd som vi sjelden kunne bruke til noe.
Chiefen likte å hente inn en av maskinistene når de kom fra vakt, eller meg utpå kvelden for å by på noe å drikke. Det kunne være en øl eller litt whisky, men også etterbarberingsvann av typen Aqua Velva Ice Blue når det ikke fantes annet. For min del tok jeg helst cola, derfor klaget han ofte på den dumme «trikkeren» som satt langt på natt og hørte på ham når han la ut om når han satt i livbåten etter torpedering og som han hadde opplevd to ganger under krigen. Han kunne «sirkelen», forklarte han, og derfor fant han frem.
Chiefen holdt seg helst på sin lugar med kontor, men iblant engasjerte han seg i noe – og han og jeg hadde til oppgave å passe styremaskinen, som er plassert like over roret og består av to oljepumper og fire store sylindre. En gang fant han ut at det var på tide med oljeskift. Det var vel riktig, men vi lå da til ankers og ventet utenfor Le Havre i Frankrike – og det var ikke helt stille, så jeg foreslo å vente til vi kom til kai. Men han mente vi hadde god tid nå og han ville sette i gang. Vi tappet av omtrent fire fat, det er mange liter og olja var ikke fin. Men nå startet det jeg fryktet, roret begynte å slå mot stålstopperne i begge retninger og det hørtes over hele båten. Chiefen hentet noen korte tykke bjelker av eik og prøvde å legge de mellom for å dempe smellene, men disse ble til fyrstikker på sekunder.
Dette liker jeg ikke sa chiefen, nå har jeg mest lyst til å gå og legge meg. Men kapteinen hørte også smellene og sendte ned to maskinister for å hjelpe oss, så vi fikk fylt på olje og kontroll på roret. Kan ikke huske chiefen var ute på noe jobb etter dette.
Etter omtrent to måneder ombord kalte tillitsmannen til møte for valg av avløser. Han var matros og en flink sjømann, men temmelig tørst – og det å være tillitsmann på båt er spesielt, det er lite man kan påvirke når det gjelder lønnsavtaler. Vi får vanligvis bare beskjed om harde forhandlinger i Oslo og en avtale det er bare å godta. Disse harde forhandlinger er ofte noe mange harselerer om, og skyteskiven er tillitsmannen – hvem andre? Oppgaven til denne er å være representant eller en forsvarer for en som har brutt reglene – vanligvis blitt liggende å sove ut fylla i arbeidstida eller skofte på annen måte. Da er kapteinen dommer og departement sjefen anklager, d.v.s. overstyrmann maskinsjef eller stuert. Vanlig straff for én ulovlig fridag var fire dagers «logging», som er fire dager lønnstrekk.
Chiefen gråt ofte litt og syntes synd på synderen. Tillitsmannen mente det passet bra om jeg ble valgt til avløser, siden jeg ikke drakk og skravlet med skipperen hver dag. De andre var enige, og oppgaven var min – den ble jeg ikke kvitt før jeg mønstret av i Baltimore etter 15 måneder ombord.
Egentlig var det veldig få saker jeg måtte delta i, og bare bagateller i forhold til den som var tillitsmann på den forrige båten der det var et tragisk dødsfall ombord og muligens svikt i vaktrundene på dekk.
Det ble daglige samtaler med stuerten i dagrommet i ni- og tre kaffen, gjerne en time der jeg måtte passe hva jeg sa, ellers ble han hissig og forstyrret «gnisten» som strevet med kabalen på et bord for seg selv, nærsynt og skjevøyd og ikke til å snakke til. Har aldri ellers sett noen så spillegal alene med en kortstokk, men det var vel den som opptok ham oppe i radiostasjonen også.
Kaptein Jansen var alltid på utkikk etter noe å krydre hverdagen med, og iblant fant han noe. En gang vi lastet i Port Hedland, et lite sted i nordvest-Australia, så var det to gutter fra Stavanger som hadde kranglet litt med de innfødte og blitt arrestert. Dermed kom to politimenn ombord for å fortelle skipperen at disse måtte hentes og bøtene måtte betales. Langt ifra. svarte Jansen, bare behold dem. Politiet måtte bare gå og neste dag seilte vi ut uten dem, men vi kom ikke så langt ut før politibåten tok oss igjen og leverte arrestantene helt gratis.
Haha, flirte Jansen. Det var det jeg visste, de ville faen ikke ha dem.
En annen gang synes jeg Jansen tok en stygg sjanse med skipsfører certifikatet sitt. En gang vi kom fra Japan inn mot Port Hedland, der det langt til havs er veldig grunt – og det derfor er merket en seilingsled med store staker i mer enn én norsk mil ut i havet, lenge før vi kan se land. Det ser ut som en slalåm bakke i kjempeformat. Men Jansen sto med kikkerten sin og så en gresk båt foran oss, omtrent to kilometer innover. Da sa Jansen, mi skal faen me ta han. Dermed ga han beskjed om å ut med all ballasten og full fart rett fram, uten hensyn til leden. Det ble jo kortere, og vi kom først til kai. Førstestyrmann fortalte meg etterpå at vi sto stille et øyeblikk på en sandbanke, men så gled vi over – det gikk altså fint, og Jansen fikk litt spenning i hverdagen.
Båten het M/S RONA av Mandal og var bygd i Gøteborg i 1968, altså bare ett år gammel da jeg kom ombord i Japan. Og jeg husker at jeg så den første månelandingen på et hotell i Osaka på vei til båten.
Båten var stor, men enkel, og i topp stand. Derfor sto jeg lenge ombord, så jeg fikk trent meg på jobben uten stress. Etterpå ble det seks skip til, mindre og livligere. men også mer krevende å være enslig elektriker på.
Kan også fortelle om reparatøren vi hadde. En livlig kar fra Bykle, tidligere anleggsarbeider og ganske ivrig på å vise hvor tøff han var, særlig til å sloss når han hadde fått litt styrkedrikk. Kom i igjen, skrek han med knyttnevene rett ut til sida og haka frem. Dermed var det en ivrig mandalsgutt som smelte til og «reppen» lå strak. Og der lå han resten av kvelden. Når man var slått ned, så var man slått ned mente han, og reiste seg ikke før festen var slutt.
Husker særlig nyttårsaften. Da endte det som vanlig med «reppen», det ble dobbelt blåveis og veldig mange timer på gulvet i dagrommet. Synderen som hadde slått, hentet puta til «reppen» så han hadde det litt bedre på gulvet. Og utpå natta bar de ham inn på lugaren der han ble i flere dager, for han tålte ikke lys på øya, påsto han. Messejenta ble litt lei av å varte ham opp, og en gang kom hun mens jeg var innom for å hilse på. Hvordan går det med ham? spurte hun. Vel, svarte jeg, det er liv i faenskapet ennå. Hun knakk sammen og forsvant ut. Etterpå fortalte hun dette til de andre og mente replikken min var midt i blinken.
Det med å være tillitsmann er ofte ikke så mye. Men det som er, er noe dritt. Jeg slapp unna den oppgaven på de neste seks båtene og også på den første oljeplattformen. Men på nummer to var det på igjen, og der ble det mer trøbbel. Men det tar vi neste gang.
Karl A. Sollie
_______________
Brukerskapt
