Kroppen, psyken og den fysiske helsa er nå i en langt bedre forfatning enn for bare få uker siden. På den tiden jeg har tatt tak, og endret på det meste av livstilen, så har det skjedd mye. Det siste, og noe av det vanskeligste, har vært avhengigheten av tobakken.
Når dette skrives er jeg inne i min 17. dag som røykfri. For ikke å juble for høyt, så kaller jeg det for at jeg har «røykepause». Matregime har og er det tøffeste, men når min plan om røykestopp skulle komme, anså jeg det som det aller tøffeste.
Men slik har det ikke vært, i hvert fall ikke slik det føles inn i tredje uka uten nikotinvanene mine. Det har faktisk gått lettere enn først antatt. Jeg la aldri noe plan, jeg trappet heller ikke ned på noen måte. Mandag 9. september så fant jeg ut at skulle jeg ta dette viktige valget, og prøve.
Nå er nok ikke jeg den mest viljesterke personen, men det å bestemme seg for å kaste den siste pakken med Rød Mix nr. 3 i søpla, ble altså min måte å prøve røykeslutt på. Jeg bestemte meg bare der og da, og det har fungert utmerket, så langt. De første dagene savnet jeg ikke «pinnen» i kjeften, men mer vanene med det å ta seg en røyk, som til kaffen.
Dagene gikk unna og nå må jeg innrømme at jeg ikke savner det i det hele tatt. Og bare på denne korte tiden er det rart hvor mye nytt man oppdager av sanser. Jeg kjenner igjen at nesen fungerer og luktesansen er mer tilbake.
Å kjenne lukten av mat, nyvaska klær og annet i det daglige, har vært en sann fornøyelse. Men det har også medført en stor utfordring. Med andre matvaner enn tidligere og begrensninger i kosten, så har det vært tøft så langt. Nå er problemet enda større, for matlysten er større, og jeg sjesker hele tiden på noe godt.
Tobakken har kanskje ført til at jeg ikke har lagt på meg like mye som jeg fort kunne ha opplevd. Nå er jeg spent på nettopp det, uten at jeg er hysterisk for å gå på vekta lenger. Vekta er stabil nå på 87 og 88 kilo. Nå har heller ikke hovedmålet med livstils endringen vært en stor vektnedgang, men en bedre helse. Nedgang i vekta ser jeg på som en bonus, og kommer jeg ned mot 83-84 kilo en dag, og blir der, ja da er jeg strålende fornøyd.
Røyken har fulgt meg siden jeg var 20 år. Det vil si at jeg har røykt i 38 år uten å ha noe nyttårsløfte, eller tenkt andre måter å slutte på. Så dette er uansett et kapittel for seg selv i mitt liv nå.
Jeg har i perioder røykt svært mye, og andre perioder noe mindre. De siste årene har jeg definitivt røykt mindre. Den siste tiden har jeg røykt litt over en pakke med rulling i uka. Til sammenligning så røykte jeg det samme på snaue to dager, da jeg jobbet i NCC i asfalten i ti år.
Jeg har regnet på disse årene, på hvor mye jeg har røykt og hvor mye penger jeg har brukt på tobakken.
Totalt har jeg røykt i snitt åtte pakker tobakk i måneden. Det er 96 pakker i året og totalt 180 kilo med ren tobakk ned i lungene på disse årene. Da har jeg tatt med fra tiden med 50 gram i pakka, til de 44 gram med gift som det er nå.
Å regne ut hvor mye penger jeg har brukt på tobakk og papir er selvsagt noe vanskelig. Den enkleste måten å regne det ut på, er med dagens kroneverdi og pris per pakke.
Da runder jeg ned til 300 kroner for pakka. Med 96 pakker i året, blir det en pris for ødelagte lunger på 28 800 kroner i året. Tar man min kostnad i året på avhengigheten og ganger dette med 38, så har jeg brukt 1 094 400 kroner i livet på å ødelegge helsa mi.
Hva kunne jeg ha fått for 1.1 millioner kroner?
Jeg kunne kjøpt meg en liten bolig i bygda eller en liten leilighet, om ikke en grei hytte. Jeg kunne reist til Maldivene på luksusferie i 10 dager til 52 000 kroner, 22 ganger! Jeg kunne kjøpt en Porche Taycan Cross Turismo med 570 hestekrefter, og en liten reservebil i tillegg.
Snakk om å kaste penga i dass!
Nå skal jeg ikke være hovmodig og tro jeg er noe bedre enn noen andre, for det er jeg definitivt ikke. Dessuten er fallhøyden stor for en som er stor i kjeften, og jeg kan ikke spå inn i fremtiden om hvordan jeg lever eller hvor lenge jeg lever.
Men det jeg med sikkerhet vet og kjenner på, er at jeg vil få noen år ekstra å leve, slik min livstil er nå. Jeg kan ikke garantere noen ting, men jeg har lært veldig mye på kort tid og at det er noe min skrott er tjent med i det lengre løp.
Nå nærmer det seg etter hvert juletider, og slutten på min ukentlige rapport. Det er da jobben min virkelig begynner, siden jeg føler mer på «prestasjonsangsten», med dere ringside.
Jeg vil sende en takk til dere der ute blant leserne, og som jeg treffer igjen ute i bygda, som kommer med oppmuntrende ord og tilbakemeldinger.
Jeg håper andre kan få motivasjon til å gjøre noe med helsa si, uansett alder. Jeg kan love at det gir deg så mye igjen i form av overskudd, god søvn, bedre trivsel med sitt ego, og mye annet.
Hilsen Jan Reidar
