Mitt første legebesøk etter «renoveringsoppgjøret» med egen helse er nettopp gjennomført. Noen ganger forbinder jeg de i hvite uniformer som litt skumle, etter mine utallige besøk på legekontorer og sykehus. Det er liksom de som har fortalt meg sannheten om hvordan kroppen min har vært i endring de siste årene, og det har ikke bare vært hyggelige tilbakemeldinger.
Dere skal også i denne ukes beretning bli mer kjent med medisinbruk, og endringer. Og bli litt nærmere kjent med status etter blodprøvene mine og en kropp med en drastisk endring.
I forrige uke var jeg fryktelig spent på å møte min nye fastlege for første gang, den sjette (!) fastlegen min på fire år. Jeg går til Evje legesenter, noe jeg har gjort i mange år. Dessverre som mange andre steder i landet, sliter de med å få besatt de faste stillingene på sine legesentre.
Men mer spent var jeg på hvordan statusen på denne falleferdige skrotten min var. Og om det var noen endringer fra forrige gang jeg tok blodprøver.
I tillegg var jeg noe ivrig til å endre gradvis på medikamentene mine, som de siste årene har vært et helt måltid alene.
Jeg har valgt å være åpen om alt, og det skal jeg også være om medisinbruken. Jeg går på flere ulike medikamenter, noen må jeg ta livet ut.
Simvastatin bruker jeg for å redusere kolesterolnivået til forebygging av ulike hjerteproblemer. I tillegg bruker jeg Acetylsalisylsyre som reduserer blodplatenes evne til å klumpe seg sammen. Disse to medikamentene må jeg bruke livet ut i ulike doser.
Så har jeg brukt to medikamenter for ryggen min etter operasjonen i 2006, da jeg fjernet store deler av putene som fungerer som dempere mellom ryggvirvlene. Her har jeg ikke noe igjen, mellom ryggvirvel fire og fem.
Den medisinen som jeg fortsatt står på er Neurontin, som skal dempe smerter i de ødelagte nervene i ryggen. Den andre har jeg nå, i samsvar med lege, erstattet med en plantebasert naturmedisin uten resept. Den heter Valerina Natt, og er også beroligende før jeg legger meg.
Nå har jeg brukt denne i en god uke, og er svært overrasket over hvor bra den har fungert.
Uten søvn fungerer ingen mennesker. Det er her jeg har slitt mest de siste årene og frem til nå. Jo eldre jeg blir, jo mer drømmer jeg. Dette er sikkert noe andre også kan kjenne seg igjen i. I mitt tilfelle går ofte drømmer over i mareritt, og da naturlignok inn i krigens verden.
Dette blir forsterket på grunn av én ting, min jobb i Midtøsten på slutten av 80-tallet. Nå må jeg legge til at oppholdet der var svært givende, og at jeg hadde mange fantastiske opplevelser. Men det er ikke disse opplevelsene som kommer tilbake som mareritt, det er de tøffe episodene som gir grobunn for vonde drømmer og svette dyner om nettene.
I forbindelse med disse utfordringene tar jeg Escitalopram, som er et legemiddel mot depresjon og angstlidelser. I tillegg bruker jeg et sovemiddel som heter Melatonin, som er et sovemiddel mot uro og dårlig søvnkvalitet.
Begge disse to medikamentene er til stor hjelp, for å kunne ha en «normal» hverdag.
Til slutt om medikamentene, så må jeg legge til bruk av Vival som er mot angst, fobier og uro. Denne har jeg brukt i periodevis når tanker, søvn og når «livet byr imot». Vival er svært vanedannende, noe jeg naturlignok også har merket.
Nå er også denne medisinen på vei ut av min kropp, der nevnte Valerina Natt skal løse opp i tanker, uro og drømmer. Og så langt, fungerer det!
Så tilbake til legen min Farshid, som jeg har snakket med også etter resultatene fra blodprøvene mine kom. som jeg har snakket med, også etter prøvene fra blodprøven min.
Det var sykepleierne Inger Anne og Kristine som pleide meg godt, da man skulle stikke nåler i meg. Jeg hater nåler inn i kroppen! Men disse damene gjorde alt godt, på ypperste måte og jeg var fornøyd.
Men hva med resultatene, kunne jeg bli fornøyd av dem?
I samtaler med legen min på telefon fikk jeg overraskende gode nyheter, denne uken. Dette vraket av en figur var ikke i så dårlig forfatning som først antatt.
Det ble blant annet tatt prøver for prostata, hjerte, blod, lever og nyrer. Og lege Farshid var fornøyd han, og fortalte meg om «god helse», med ett unntak. Kolesterolnivået var gått ned siden sist prøve. Men han ønsket det enda lenger ned, og skrev derfor ut ny resept på kolesteroldempende til meg.
Skinnet kan altså bedra så til de grader. Og det i ordets rette forstand har jeg oppdaget.
Vel, helsa mi er ikke der den skal være, så langt derifra. Men jeg er glad at jeg har noe positivt å bygge videre på.
Til min store forskrekkelse oppdaget jeg plutselig noe fra laboratoriebesøket. Sykesøster Inger Anne hadde tatt bilder av meg i ulike vinkler i stolen, med nåla i armen. Da jeg kom ut i bilen, så kikka jeg på bildene – og ble skremt.
Jeg har de siste månedene og siste året sett «høygravid» ut. Nå så jeg faktisk ut som jeg hadde født. Kulemagen var «borte», og falt ned mot mine edlere deler, der magen nå lignet mer en sekk med potitter.
Det fine med den lille mage-storyen er at kroppen har endret seg, nettopp på grunn av et annet kosthold og fysisk aktivitet.
Hva gjør man ikke for «skjønnheten»?
Neste uke. Jeg har igjen vært stor i kjeften, og overgått mine fysiske evner så til de grader. Mer om det til fredag.
Hilsen Jan Reidar
