Matregime er det viktigste, men også det tøffeste i min jobb for en bedre helse. Her har Mathilda Røstad satt strek for smakfulle, feite måltid som jeg har slafset i meg, i en årrekke. Hvordan i huleste skal jeg redde ansikt, med å følge hennes fantastisk gode råd, hundre prosent?
Det er umulig. Det som derimot er mulig er å følge mange av hennes råd, og kutte på inntaket av usunn mat. Jeg er selv skyld i at blodet så vidt kjemper seg gjennom hver eneste blodåre i koppen.
Det bor en diktator i oss alle. Den beskrivelsen får Mathilda av meg, selvsagt med en sterk humoristisk undertone. Nye menyer, oppskrifter og all mat jeg nå har tilgjengelig etter innkjøp og råd, er som å komme til et nytt kjøkken. Jeg som ikke var klar over at det fantes grønnsaker utenom gulrøtter, blomkål og erter.
I forrige uke var vi sammen på Kiwi og handlet inn. Det ble en opplevelse i omvendtland, for en småfeit vegdøl.
«Diktatoren» leste bak på alle varene for å sjekke innhold fra A til B. Og jo mer jeg gikk i front og stolt skulle plukke ut en matvare jeg var sikker på var sunn, så fikk jeg pekefingeren. – Fy-fy Jan Reidar.
Til slutt ga jeg opp å være en sunn matvarehandler som trodde han visste noe, og gikk til slutt pent bak ryggen til sjefen min, og lystret vært eneste ord. Akkurat som jeg hadde noe valg der og da.
Jeg trodde for eksempel at vanlig yoghurt var sunt, men igjen kom fingeren og de «svarte øynene». Det ble en mager gresk utgave istedenfor. Og hva i huleste er pastinakk? Det havnet også i matkurven.
Etter en time mellom matvarehyllene kom jeg endelig til kassa. Mathilda dro hjem og hadde utført sin «militære» plikt, ovenfor den slagferdige soldat. Kassalappen viste litt over to tusen for de utallige varene som ble slått igjennom kassa. Prisen var som den måtte være, men jeg oppdaget en ting da jeg kom hjem.
Av alle de varene jeg skulle bytte ut fra matbeholdningen i heimen, var det kun en ting som hadde sett innsiden av mitt kjøleskap og tørrlager. 2 liter melk!
Litt må jeg jo overdrive, for jeg fikk med meg noe jeg elsker og er svært glad i, nemlig kyllingfileter. Resten var nytt.
«Havregryn er så sunt», har alltid datteren min sagt, og prøvd å lure meg til idrettsutøvernes faste måltid, hver dag. Nei takk, har alltid svaret vært.
Selvsagt fulgte havregrynet med meg hjem denne gangen.
De neste dagene fulgte med til å utforske en ny verden. Lørdagen kastet jeg jeg selvsagt søtpoteten i matsøpla, for den luktet rart og var gul inni. Jeg gikk for gammel vane, og tok vanlig pottit, jeg kunne jo ikke spise råtten mat. Men ellers fulgte jeg oppskriften med gulrøtter, sopp og en filet med kylling bakt i ovnen. Det smakte nydelig, selvsagt tilberedt med kaldpresset olivenolje og ikke steikesmør.
Stolt sendte jeg bilde til min nye store leder, om mine store kokkebragder. Hun svarte kort på sitt morsmål svensk; –Det så gott ut! Men hvor er søtpoteten og hvor mye olivenolje brukte du? Jeg sa som sant var at søtpoteten var rød inni, og luktet litt rart. Det var da jeg fant ut at den faktisk skal være gul. Og at det som skulle være en spiseskje med olivenolje, nok var nærmere fire og fem spiseskjeer.
Stoltheten forsvant like fort som den var kommet.
Pakken med havregryn hadde stått urørt på kjøkkenbenken i flere dager. Jeg vurderte og tenkte på denne pakka som alene kunne gjøre meg til en maratonløper, men motet sviktet hver gang. Jeg gikk for brødskiven og knekkebrødet i stedet.
Til slutt måtte jeg til pers og åpnet pakken mandag, og det så jo greit ut. Jeg gikk for litt lettmelk, frosne blåbær og Akasie honning. Det smakte faktisk kjempegodt. Det var bare et problem, maten vokste i munnen og jeg fikk ikke svelget den ned. Jeg hadde jo sendt bilde både til min datter og Mathilda, for å imponere dem.
Begge svarte nesten samtidig, og lurte på om jeg hadde kokt opp havregrynet. Åja, jeg må det ja? Kanskje derfor jeg brukte 45 minutter på å få ned den lille retten. Nå koker jeg den og det er lettere å fordøye.
For dere som følger med på min reise, kan jeg nå opplyse om at jeg nå er Coca-Cola «renslig». Og jeg savner det ikke en plass. Jeg drikker kun saft og vann, og brus er forbudt i min verden nå.
Om noen skulle reagere på at jeg kaller min snille gode spreke Mathilda en «diktator», så er selvsagt det mitt humoristiske kallenavn på henne, som er med på å kanskje gi meg en lengre levetid. Jeg trenger å bli drevet frem i militær stil, og det har jeg ettertrykkelig bedt om før vi startet også. Jeg MÅ holdes i ørene.
Det er mange veier til Rom sies det. Jeg må faktisk gå alle «ferdelsårene» for å finne frem. Hverdagen min er totalt forandret, men der dører lukkes, åpnes andre.
Og vet dere hva. Jeg gleder meg til lørdagskvelden. Da kan jeg åpne en potetgullpose, med 35 prosent mindre fett. Og jeg kan ta så mye som en hel neve med potetgull, med det salte godteriet. Slafs.
I slike situasjoner så skulle jeg ønsket meg en større neve.
Ha en fin uke folkens!
Hilsen Jan Reidar
