Ole Gustav Henriksen – vinterferieprat med en savna lensmann

Første søndagen i vinterferien drar vi ut på tur i et voldsomt snøvær. Veien er glatt og trær bøyer seg høflig for den hvite tunge dynen som har lagt seg, da vi er på vei innover Bellandsveien i Vegusdal. Målet er en vinterferie-prat og kaffe med «gamlelensmannen» i Birkenes gjennom 24 år.

Det finnes få av Ole Gustav Henriksens like, finnmarkingen som slo seg ned i Lillesand fordi han måtte bo nær sjøen – og ikke langt inne i en innlandskommune.

Ved Håverstadvatnet like før Belland tar pensjonisten vel imot oss, og ber oss inn i hytta på Karibu med en vakker utsikt. Denne dagen er den tildekket av store snøfiller i lufta.

Denne historien starter langt fra oss birkenesinger, nemlig i Loppa kommune og fra en liten plass som heter Bergsfjord på kysten i Finnmark.

– I Bergsfjord der jeg kommer fra, er jeg vokst opp med saltvannet som festet seg til vinduene etter alle stormene. Sjølukta og havet har alltid fulgt meg gjennom hele livet. Fra da jeg vokste opp i Loppa til jeg satte bo på Sørlandet. Du vet min første post i pliktåret mitt som politi, fikk jeg i Marnadal og Audnedal. Selv om folket og innbyggerne der var veldig trivelige folk, følte jeg meg innestengt og savnet havet. Så derfor søkte jeg meg til Lillesand i 1970, ved havet og har bodd der siden.

Ole Gustav er gift med Kari Johanne Engseth Henriksen, og sammen har de to døtre.

76-åringen kom til verden like etter freden i 1945, og opplevde i likhet med de fleste i Finnmark at det meste måtte bygges opp igjen på nytt.

– Selv om jeg aldri opplevde tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark, i nazistenes «brent jord» taktikk, så satte den sine spor. Vår familie ble tidlig evakuert nedover til Lofoten. Min far hadde en sjark som de dro nedover med. Hjemmet til min bestemor ble satt fyr på av tyskerne, mens hun sto med tårene i øynene og så på, forteller Ole Gustav.

– Etter krigen, og etter at jeg var kommet til, bygde mine foreldre Anna og Rolf opp sitt nye hjem. Barndomshjemmet mitt i Bergsfjord har jeg enda, og stortrives når vi kan dra nordover på ferie – og minnes gamle plasser rundt hjemstedet mitt.

Det ble aldri fisker av deg Ole Gustav?

– Nei det gjorde ikke det. Jeg ble så fort sjøsyk, så det passet meg dårlig, forteller han med sitt humoristiske glimt i ansiktet.

– Men jeg var mye ut med far og fisket i oppveksten i barne- og ungdomsårene. Og jeg husker enda ordene min mor sa da jeg vokste opp. For at jeg skulle bli fisker var jo mest sannsynlig på den tiden. – «Jeg vil aldri se du og din far på samme sjark», sa min mor. Og grunnen var jo såre enkel i de tidene, med mindre åpne båter på havet. Mange kom jo ikke hjem fra fisket og omkom på havet. Min mor ville ikke miste både sønn og mann i samme forlis. Jeg er også enebarn, kan Ole Gustav fortelle oss.

Gudstroa har han også med seg fra han var liten gutt og hjemstedet sitt.

– Jeg var heldig å ha en kirketjener som nabo. Han fikk jeg slå følge med til kirken hver søndag, og fikk mang en god prat med han. Min mor og far var ikke så ivrige til å gå i kirken, men jeg likte meg der straks. Siden har jeg hatt min tro, og har engasjert meg i kristenlivet i Lillesand i noen år.

Rett som det er, er også Ole Gustav og kona Kari Johanne å se på gudstjeneste i Vegusdal kyrkje.

Noen fisker ble du altså aldri Ole Gustav. Du dro videre på skole og utdannelse?

– Ja, jeg dro først til Alta på skole før jeg gikk inn i militæret. Jeg tjenestegjorde på Jørstadmoen, tok befalsskole og deretter ett pliktår i forsvaret. Etter min tid i militæret så søkte jeg meg inn på politiskolen i Oslo. Min aspirantperiode tok jeg deretter på Fagernes lensmannskontor, før jeg så endte opp i gamle Vest-Agder og i Marnadal. Rundt 1970 fikk jeg jobb ved lensmannskontoret i Lillesand.

– I Lillesand bosatte vi oss, og har siden bodd der. Så, etter rundt 18 år ved Lillesand lensmannskontor, søkte jeg jobben som lensmann etter Arnfinn Flaa, på Birkeland.

– Jeg fikk jobben og startet der i 1988, og var der til jeg gikk av med pensjon i 2013. Totalt 24 flotte, givende og hyggelige år med veldig trivelige kollegaer. Vi hadde flere betjenter i denne perioden, og så var det jo Mette Endresen, kontordama vår, som holdt orden i alle papirene våre.

– Jeg gledet meg til å dra på jobben min hver eneste dag i disse årene. Bygda og hele kommunen har jeg blitt svært glad i, og det var også en av grunnene til at jeg fikk bygd meg hytte her i Vegusdal. Hytta her ble ferdig i 2013.

Du hadde vel kontor på fredagene på Engesland også?

– Helt korrekt, og det var jo en stund usikkert om Engesland fikk beholde denne ene dagen i uken der lensmannen kom og hadde kontortid. Tidlig fikk jeg klar beskjed av Sigurd Belland fra Engesland, minnes jeg.

– «At om jeg så mye som våget å røre ved den ene dagen med lensmann i Vegusdal», sa Belland til meg.

– Jeg turde ikke jo ikke gå mot bygdefolket, og gjorde som Belland sa. Siden har jeg hatt stor glede av folk lengst nord i kommunen, som resten av Birkenes, med så mange hyggelige mennesker.

– En del av perioden min hadde vi også et godt samarbeid med Åmli og Froland lensmannskontor. Der delte vi oppgavene og hadde vaktturnuser sammen. Noe som fungerte utmerket for alle tre kontorene.

Hva syns en pensjonert lensmann om den nye politireformen?

– Den er og var jeg skeptisk til da den ble iverksatt. Jeg tror på nærpolitiet og det forebyggende arbeidet som ligger i lokalmiljøene. Disse forsvant helt etter den nye reformen.

– Dessverre tror jeg også at det er historie nå, og at vi ikke får tilbake de gamle lensmannskontorene slik de en gang var. Tjenestene til innbyggere forsvant også i distriktene, og mye lokalt arbeid sammen med dette, forteller Ole Gustav.

Du har også mange historier som forteller at det å være lensmann ikke alltid gikk stille for seg, med tanke på humor og vitsing. Å være lovens lange arm i Birkenes kunne by på så mangt, vil vi tro. Noen likte å spøke og finne på ting som lensmannen måtte tåle gjennom alle disse årene?

– Ja uten påfunnene og den gode humoren hadde disse årene blitt mye fattigere kan du tro. Jeg har så mange gode minner og historier å se tilbake på.

– På min 50-årsdag så var jeg sikker på at de hadde funnet på noe tull. Så jeg kjørte oppover fra Lillesand med dette i bakhodet. Men intet skjedde, så jeg slappet fort av. Men så, da jeg kom til Fritunkrysset hoppet det plutselig ut en politimann med stoppskilt midt i veien.

– Jeg måtte blåse og ta promilletesten, og den lyste selvsagt med «feil» farge. Dermed tok de umiddelbart affære, satt meg fast i håndjern på skiltet midt i krysset. Der sto jeg til spott og spe i lang tid, mens birkenesingene tutet og hilste da de kjørte forbi meg, humrer Ole Gustav.

– Men de var ikke ferdige. Så ble jeg kjørt opp på lensmannskontoret, ikledd en stripet fangedrakt og låst inne på arresten. Der lå jeg til politimesteren fra Arendal kom og skulle gratulere meg med dagen. Det første han sa da de låste opp cella og jeg lå på benken var; – «ja, så det er her 50-årsfangen holder til».

– En annen historie er da jeg skulle skrive ut et dokument på en arv her i Birkenes. Der gjorde jeg en stor feil, med feil navn. Det hadde seg slik at en av de som skulle arve også het Ole Gustav, det samme som meg. Og da jeg skrev ut dokumentet signerte jeg ikke bare under nederst på dokumentet, men jeg skrev også mitt navn, Ole Gustav Henriksen, på hans som tilfalt arven. Det ble selvsagt oppdaget fort.

– Noen dager senere hørte jeg stor latter ute ved skranken. Der sto betjentene og kontordama vår sammen med de som skulle ha arveoppgjøret. De tok selvsagt skrivefeilen med stor humor: – «Det eneste du får med deg fra denne arven, er denne sopelimen», sa de til rungende latter, mens jeg fikk denne kosten. Den sopelimen har jeg fortsatt som minne etter «feilen» jeg gjorde.

– Til slutt må jeg nevne da Sigmund Hauge ville gi meg juleøl på kontoret. Det hadde seg slik at Sigmund kom innom på kontoret mitt og ville gi meg en flaske med hjemmelaget juleøl, som en påskjønnelse. Men jeg ville ikke ta den imot, og ikke kunne lensmannen ta imot «bestikkelser». Så måtte vi plutselig på utrykning, og flaska med øl ble stående på kontoret mitt. Det jeg ikke visste, var at Sigmund hadde ristet godt på flaska, og skrudd korken nesten helt opp.

– Da jeg kom tilbake fra utrykningen senere, kunne jeg ikke skjønne at det luktet fælt av øl i lokalene våre. Da viste det seg at ølflasken selvsagt hadde tatt «sats», og korken hadde gått i taket og hele gulvet rant over av øl.

– Dermed måtte lensmannen bruke julestria til å rengjøre kontoret, for vi kunne jo ikke ha øllukt på lensmannskontoret, forteller han med en god latter.

Kaffekjelen er tom, og nærmere to svært trivelige timer på Karibu er over. Den tidligere lensmannen har vist at han både med sin bakgrunn, sitt samfunnsengasjement og sin gode humor, var rett lensmann for bygda gjennom 24 år.

Det på tross at av det i starten av hans lennsmannsgjerning, antageligvis pågikk en underskriftskampanje om at lensmannen måtte bo i kommunen og ikke i Lillesand. Som gammel politimann sier han med glimt i øyet i det vi går ut døra:

– Det var ikke bevis i den saken, bare antagelser.