Oppslagene i Birkenesavisa om mobbing gjør inntrykk. Birgitte Ås, May Alette Colbjørnsen, Reidunn og Oddbjørn, «Grete» og «Mobbeoffer uten rettigheter» har delt sine opplevelser. Og vi vet at bak disse gjømmer det seg andre historier som ikke har nådd avisas spalter. De mange vitnesbyrdene minner oss på at alt ikke står rett til i Birkenes-samfunnet. Vonde opplevelser i barneåra kan prege oss heile livet. Det er derfor nødvendig at alle bidrar sånn at barn og unge i bygda kjenner seg trygge og gleder seg til å gå på skolen hver dag.
Mistillit
Både før og etter oppslagene de siste vekene har jeg snakket med foreldre som opplever å ikke nå fram i sin dialog med skolene. Det kan gjelde mobbing, men også andre ting. Selv har jeg som far til skolebarn gjennom 20 år bare gode erfaringer med Birkeland skole og Valstrand skole. Jeg er imponert og dypt takknemlig for det lærerne og skolene har gjort – og fortsatt gjør – for mine barn. Men ikke alle har denne erfaringa. Tvert imot, overraskende mange foreldre i Birkenes sitter igjen med uro og mistillit til skolen. De føler de ikke når fram i møte med læreren og skolens ledelse. Skolen tar ikke affære når barna deres har det vondt, forteller de. Avtaler blir ikke fulgt opp. Foreldre opplever seg mistenkeliggjort, at skolen legger skylda på heimen.
Møter veggen
Hvor skal vi vende oss når vi møter veggen i møte med det offentlige – med «systemet»? Når vi føler vi ikke blir hørt, ikke trudd, at de som har makta tilsynelatende ikke bryr seg? Dette er et viktig spørsmål siden tillit er nøkkelen til et godt samfunn. Hvor skal vi gå med vår frustrasjon – når vi ikke får gehør hos læreren, rektor eller skolesjef? Og når det gjelder det kjæreste vi har – barna våre.
Maktesløse
Jeg er begynt å tenke på at det mangler en institusjon i samfunnet som kan ivareta den menneskelige sida når «den lille mann i gata» føler han møter en mur av taushet. Først vil jeg si at jeg har et godt forhold til lokaldemokrati, offentlig forvaltning, lover og regler. Disse er de fremste kjennetegnene på et rettssamfunn. Når disse instansene svekkes, er det de sårbare som rammes først. Derfor må vi ikke angripe politikerne, byråkratene og lovverket, men godta at disse overordna redskapene virker til gode for oss når vi trenger hjelp fra fellesskapet. Men disse forordningene gjelder allment og prinsipielt, mens behovene våre ofte er umiddelbare, nære og personlige. Hvor skal jeg vende meg når jeg og mine nærmeste står maktesløse i møte med samfunnet?
Doktor
Den som er opprådd og fortvila, har bruk for noen å snakke med, noen som vil lytte. Han har bruk for å bli sett, trudd og forstått. Der og da. Reidunn og Oddbjørn gir doktor Georg Rigadis det skussmål at han alltid var villig til å lytte. En bedre attest kan vel en fastlege ikke få! Vi trenger mange sånne Rigadis-er i bygda vår. Og kanskje særlig blant de som innehar et offentlig embete eller verv. Noen på «innsida».
God lytter
Jeg vil antyde at også kommunens folkevalgte kan være sånne medmennesker. En kommunestyrerepresentant har mange formelle roller – alt regulert etter lovverket: arbeidsgiver, politisk ledelse, skoleeier, ombud og så videre. Det står ingen plass at en folkevalgt skal være et medmenneske og en god lytter. Men det tror jeg det er bruk for. Det er en funksjon vi mangler i samfunnet. Og etter å ha samarbeidd med de tjue andre kommunestyremedlemmene gjennom flere år, kjenner jeg dem alle som gode mennesker med mye kunnskap og et stort hjerte for sine sambygdinger.
Landsbyråd
Jeg tror vi trenger et «landsbyråd». Et lokalsamfunn har bruk for ledere og veiledere. Det nærmeste vi kommer i Birkenes, er de kvinner og menn som folket har gitt tillit i valg. De kommer fra ulike deler av bygda, har ulik yrkesbakgrunn og livssituasjon, men de er alle forankra i bygda og livet her. Disse menneskene er ikke profesjonelle sjelesørgere, og de har ikke lovpålagt taushetsplikt. Så du må velge dem du har tillit til.
Medmennesker
Den enkelte folkevalgte har riktig nok små muligheter til å løse flokene du står i. I et komplekst velferdssamfunn går veien nesten alltid gjennom formelle prosesser og prosedyrer. Som folkevalgte føler vi oss selv ofte maktesløse. Men vi kan være medvandrere et stykke på veien. Jeg tror det er bruk for folkevalgte som vil utvide sin rolle som ombud til å lytte til, og lære av, innbyggere som stanger hodet i veggen i møte med det offentlige – ikke bare i kraft av å være politikere, men også som medmennesker. Jeg vet at flere av representantene i herredsstyret allerede gjør det. Selv har jeg telefon 48 22 10 32, om du vil snakke med meg.
Torbjørn Bjorvatn
Medlem av kommunestyret (KrF)
_____________
Leserinnlegg
