Vil bevare Solhaug

BEVARINGSVERDIG?: Ja, sier Jostein Teistedal, Martin Birkeland, Inger Slågedal og Gunhild Hagestad. Nei, sier arkitekten som vil rive huset fra 1903 for å få plass til 28 boenheter i funkisstil.

I et innspill til Planutvalgets behandling av naboklagen på vedtaket om å tillate 28 leiligheter fordelt på ni bygg på den 4,7 mål store, sentrumsnære eiendommen, tar trioen til orde for å få en kulturplan som tar hensyn til verneverdige hus. ”Det er fleire bygninger som representerer viktig kulturhistorie og derfor må det reguleres inn områder til bevaring fra ulike tidsperioder – det har noe med bygdas identitet å gjøre”, skriver de. I brevet vises det til at det aktuelle huset er ett av de eldste husa i Birkelands forholdsvis unge sentrum og at det er svært få av disse husa igjen.
På utbyggers påstand om at det gamle huset ikke har noen bevaringsverdi fordi det er ”dårlig og primitivt” og at uthuset ikke har en utforming som repeterer noen spesiell byggestil, svarer de at hvis dette synet skulle råde, så hadde man ikke hatt gamle hus igjen i Norge. ”Et husmannshus kan være verd å verne selv om det er ”dårlig og primitivt” (…) Det er jo nettopp det som gjør dette huset så spesielt, at uthuset fortsatt står der intakt med jordgolv. At huset ligger langs veien på Strøget gjør det ennå mer interessant å bevare, fordi det da synes godt og det ”repeterer” i høyeste grad en byggestil, jfr. den gamle sentralen like i nærheten. Den er fint vedlikehold og bebodd av en ung familie”, skriver Teistedal/Birkeland/Slågedal som ber kommunen ta styringa og ikke overlater til utbygger legge premissene for det felles offentlige rom.
Trioen får støtte av Gunhild Hagestad. I en e-post til BirkenesAvisa skriver hun:
”Etter det jeg har hørt, har arkitekten for det nye byggeprosjektet uttalt at det lille, velholdte huset ikke er arkitektonisk interessant. Jeg har gått og tenkt på det utsagnet, og hvorfor det synes å ha blitt tillagt vekt. Jeg har også tenkt at det er andre enn meg som vil hevde at det kan være mange grunner til at hus bør bevares. En god del av oss vil si at huset er viktig og interessant, slik et annet gammelt hus rett i nærheten også er. Her bodde det en lensmann, her var det i mange år telefonsentral, her jobbet en skomaker, her lekte generasjoner av barn i hagene.
Vi må ikke bli kortsynte. Et lokalsamfunn som skal henge sammen og holde sammen trenger en opplevelse av hva som har vært for å se framover. Å være framtidsrettet betyr ikke å være historieløs, snarere tvert i mot. Personlig er jeg nokså sikker på at om nye femti år vil en del voksne Birkenesinger se på bilder fra tidlige faser av bygdas utvikling og si ”Hva i all verden tenkte de på, alle disse riverne?”
Jeg kan høre stemmer som sier at vi har da museer der interesserte barn og unge kan se hvordan folk bodde og levde før. Ja, vi er så heldige at vi har ildsjeler som bryr seg og legger ned mangfoldige månedsverk for å bevare bygninger og gjenstander fra tidligere tider i vårt fine bygdemuseum. Men ærlig talt, ønsker vi å ha det slik at barnebarna må på museet for å få sanseinntrykk av hvordan deres besteforeldre bodde som barn?
Jeg regner meg ikke som en museumsgjenstand, men jeg vokste opp i et etterkrigs-Norge der de aller fleste i nærmiljøet bodde i enkle, små trehus med vedskjul og utedo. Mine første sko var håndsydde, av fiskeskinn.
Når vi sier at det ikke er viktig å bevare små monumenter over nær fortid, det som var barndommens og ungdommens rike for de som nå er gamle, skaper vi unødvendige kløfter mellom de yngste og de eldste. Er det slik vi vil ha det?”
Naboenes klage dreier seg i første rekke om antall boenheter, byggestil og det de oppfatter som en snikinnføring av en tredje etasje ved å tillate takterrasser med rom. Saken kommer opp i Planutvalget onsdag kommende uke. Administrasjonen anbefaler politikerne å opprettholde vedtaket fra forrige runde og ikke ta klagene til følge, da det etter deres mening ikke er framkommet nye opplysninger i saken.