Som borgerlig anlagt lokalpolitiker deltar jeg ivrig i 1. mai-feiringa hvert år. Jeg heiser flagget (det norske) heime før jeg tar av sted til kommunehuset. Der venter presten og gjerne også en utsendt stortaler med røtter i arbeiderbevegelsen. Verdier som samhold og utjevning bærer jeg med meg fra 1. mai-feiringa og inn i hverdagen – også inn i det politiske liv.
I det hele tatt er jeg glad i helligdager og høytidsdager. Det vil si: Egentlig foretrekker jeg hverdagene. Jeg liker ikke å pynte meg. Dessuten er det lettvint å gjøre det samme hver dag. Men vekslinga mellom helg og vyrke kan være god. Jeg har som livsmotto at det skal være et skinn av helg over hver dag jeg lever. Som Arild Windsland (H) pleier å sitere når vi er samlet til politiske møter: «Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet». Høyre er etter mi meining et undervurdert parti. Det kan komme mye godt fra den kanten også.
Vi har nettopp feira jul og nyttår – for mange den største festen gjennom heile året. Vi er samlet med våre nærmeste. Vi har strevd med å sette huset i stand, lage mat og legge til rette for gode samvær. Kanskje også gått på besøk. Sånt blir det høytid og fest av. Og minnene fra jul- og nyttårshelga bærer vi gjerne med oss helt fram til neste jul. Det gir et skinn av helg over hverdagene som ligger imellom.
Mange har kunnet ta litt fri i jula. Vi får noen dager til å stanse opp og tenke oss om. Sjøl vi enklere sjeler tar gjerne et steg tilbake. Vi løfter blikket og trekker opp de store linjene. Om livet. Om slekters gang. Om det som skal komme og det som ligger bak. Kanskje er det helst nyttårsaften som er dagen for disse perspektivene. Men sjøl er jeg mest opptatt av selve jula. For meg er julaften en milepel hvert eneste år. Hvor står jeg neste år på denne tida, kan jeg lure. Hvordan ser verden ut da? Har vi hatt et godt år når vi ser oss tilbake neste gang? Sånne spørsmål kan jeg grunne på. Fram til jeg blir fristet til å smake enda en gang på julebaksten som sendes rundt. Eller blir sendt ned i kjelleren etter mer ved.
Nyttårsaften har jeg aldri fått helt taket på. Grunnen er at jeg er nokså kveldstrøytt. Dermed sitter jeg gjerne og gjesper mens fyrverkeriet er på sitt mest intense. Ja, jeg vet: en skikkelig festbrems. Men sånn er det. Men «godt nytt år» og «takk for det gamle» er jeg med på. Det er fine helsinger med høytid over. Vi markerer at vi har delt gode og onde dager i det forgangne året, og at vi går sammen inn i det nye. Takknemlighet. Samhold. Gode ønsker. Ettertanke. Alt dette er fine ting. På høytidsdagene kan tanker vi ikke tenker i det daglige, få rom.
I det hele tatt er det dagene mellom høytidene som virkelig teller. Jeg har kanskje et forsett likevel. Jeg ønsker å ta vare på hver dag i det nye året. Ikke ta den for gitt. Men bruke den til å bygge opp, ikke rive ned. Til å oppmuntre, ikke såre eller anklage. Til å glede andre, ikke til å berike meg sjøl. Ikke la dagen bare fare forbi, som en dråpe i strømmen. Men la den telle. La den stå fram og skinne. Bruke den så godt det lar seg gjøre. Til å bety noe for andre. Det er ikke alltid lett. Men innimellom lykkes det. Da blir det liksom et skinn av helg over hverdagen.
Du har sikkert egne tanker og minner fra jula i år, som du tar med deg ut i hverdagen. Jeg håper disse minnene og tankene er gode. Og at skinnet fra jule- og nyttårshelga kan kaste glans over en vanlig tirsdag eller fredag i det nye arbeidsåret. Som bedehusmann ble jeg denne jula igjen grepet av englesangen, gjeterne og vismennene fra Østerland. Av høytidsversene fra orgel, trompet og kor i Birkenes kjerke juledagen. Juleevangeliet vil tone med meg i hverdagene som ligger foran. Det er fint med hverdager. Og de beste hverdagene er de som har en glans av helg over seg.
Torbjørn Bjorvatn (KrF)
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
