Et førtitalls Frittgående Gubber, seniorturgåere og andre tilfeldig utvalgte mannfolk og kvinnfolk samla seg om formiddagen 11. oktober på Løland. Der tok Arne imot oss på sin lune og trivelige måte.
Vi blei geleida inn i 1. etasje i det store uthuset, der de opprinnelige romma er beholdt, men fylt med et helt annet innhold enn hest og ku, sau og gris. Nå er det museumsgjenstander av ymse slag som fyller romma. Hvor mange gjenstander som er plassert i hyller og montere, samt på veggene, veit nok ikke Arne en gang.
GODT BESØKT. Dette bildet er tatt hos Arne Løland da vel 40 stk. var på besøk.
Ja, sjøl på golvet i det som hadde vært løa, er det en attraksjon. Der ligger nemlig et teppe som hadde sin misjon i Herefoss kirke fra den var ny i 1865 og fram til 100-års jubileet i 1965. Det må ha vært av utrolig god kvalitet, for det var ikke mulig å se slitasje på teppet etter alle disse åra. Eller kanskje var årsaken at kirka hadde lave besøkstall i denne perioden? Ikke vet jeg.
Det blei diskusjon om en av gjenstandene som var plassert på ei hylle under taket. Den er av aluminium og har eggeform. Den er 40-50 cm høy, har bein å stå på og en sveiv.
De som var med i diskusjonen mente det måtte være ei smørkinne. Men fasiten var en annen: Denne gjenstanden er noe så spesielt som en hybelvaskemaskin! Sikkert greit. Den var lett å ta med seg på flyttelasset.
MANDOLINOPHONEN. Dette instrumentet spilte Jørga på.
En annen spesiell gjenstand er et musikkinstrument som heter mandolinophon. Den spilte Arnes tante, Jørga Herefoss, på i sin ungdom. Ho døde dessverre i spanskesjuka, bare rundt 20 år gammel.
Nistematen blei fortært i løa og fjøset der Arne for anledningen hadde rigga til mikrofon og høyttalere. Vi fikk fortalt om noen av gjenstandene som var plassert i de forskjellige romma.
DIESELDREVET MOTORSAG. Bøylene rundt saga fyltes med propan. Den blei satt fyr på for at glødepluggen skulle bli varm nok til å antenne dieselen. Ofte tok imidlertid hele saga fyr pga. kjedeolje og smuss. Saga som kaltes Comet, var en kanadisk oppfinnelse, men blei produsert på lisens i andre land, blant annet i Norge. Den var som vi skjønner et misfoster, og fikk ikke noe langt liv.
Det er imponerende hva Arne har samla gjennom et langt liv – og spesielt er det å høre historiene bak veldig mange av gjenstandene. De frammøtte var overvelda over alt de fikk se og høre, og reiste heim igjen med mange inntrykk.
Avslutningsvis må det sies: Arne Løland kaller seg ikke for samler; han kaller seg for BEVARER. Og det er riktig. Bevare meg vel for en jobb han har gjort!
Olav Heimdal
__________
Brukerskapt
