Klokken 14,15 i ettermiddag holdt Mailinn Stoveland (21) tale for dagen ved Tobias Jorde på Birkeland.
Kjære alle sammen.
Gratulerer så mye med dagen!
Så herlig det er å endelig kunne se dere festkledde igjen, og ikke minst- tett i tett. Det har vært to lange år uten store folkefeiringer, men nå er vi jammen meg i gang igjen.
Hele 208 år er gått siden vi fikk vår egen grunnlov. En grunnlov som sikrer at det jevnt over er rettferdige forhold for alle nordmenn. Loven legger retningslinjer for hvordan vi ønsker å ha det i landet vårt og det legger føringer for hvor mye staten kan bestemme over enkeltmenneskene som bor her. Den la grunnlaget for demokratiet og den innskrenket kongens eneveldige makt. Med grunnlaget for et demokrati, så snakker jeg om at 112 menn fra de sørligste deler av landet vårt bestemte at ingen kvinner, og bare rundt 40% av mennene over 25 år skulle få lov til å stemme. Heldigvis er vi kommet lengre enn det i dag.
Dagens demokrati bygger på at flertallet skal bestemme. Selv om det ikke alltid føles slik, så kan altså du være med på avgjørelsene som tas. Du kan si meningen din i avisa, du kan ta en kaffekopp med folkevalgte for å fortelle hva du synes om en sak eller du kan selv stå på valg for å gjøre verden til et litt bedre sted. Men jeg håper først og fremst at du som medborger i dette landet anser disse mulighetene som et privilegium, framfor den største selvfølge. Et folkestyre på denne måten er ikke noe å ta for gitt. Vi som samfunn er nødt til å alltid jobbe for å bevare demokratiet vårt. Dessverre kan demokratiet også by på noen utfordringer; Her i Birkenes så opplever vi innimellom mangel på respekt for hverandres meninger og holdninger, og mangel på respekt for hverandre som mennesker. Jeg oppfordrer derfor alle til å tenke seg om en gang eller to ekstra, før man skriver ting på nett som man ikke hadde turt å si om man så personen inn i øynene. Samtidig så er det så godt å se når man er flinke til å heie på hverandre! Birkenes er en stor kultur- og idrettsbygd, og det skal vi være stolte av. Vi har masse dyktige musikere, fotballspillere og skiskyttere. Bak hver en god utøver, så er det lagt ned hundrevis av timer med dugnad. Sammen skaper dette et samhold og vi må være flinke til å sette pris på ildsjelene som driver dette videre.
Denne dagen er en dag hvor man virkelig ser dugnadsånden. Vi ser foreldre og ungdommer i kioskene. Det er sekkeløp, potetløp, natursti og masse andre aktiviteter som vi setter ekstra pris på i dag.
I dag er det nemlig selveste 17. mai. Dette er en dag for ettertanke og en dag for å sette pris på hverandre. Vi feirer hvor heldige vi er. Vi feirer at vi lever i et godt og demokratisk land. Vi feirer at vi bor i et land hvor vi både kan, og blir oppfordret til, å ytre våre meninger, så lenge vi ikke snakker stygt om andre.
Dette er dagen for is og pølser, ketchupflekker på skjorta, barnetog og korpsmusikk.
Dette er dagen for demokrati og glede, evigvarende taler, ettertanke og nestekjærlighet.
Vi har nettopp vært gjennom en krise, men det er utrolig hvor fort det er å glemme når vi i dag har stått tett i tett og gitt klemmer til gamle kjente.
Koronapandemien innskrenket friheten vår på en måte som ikke har blitt gjort siden 2. verdenskrig. Vi fikk ikke møte hverandre som vi ville, vi fikk ikke reise på skolen som vi pleide, vi fikk ikke gå på jobb som vi var vant med og vi fikk til og med begrensinger på hvordan vi skulle handle maten vår. To år ble det. To år hvor vi konstant måtte tenke på hvem vi møtte og hvor nære vi sto hverandre. Mange har vært syke, både fysisk og psykisk. Flere og flere har måtte få hjelp av fagfolk for å håndtere hverdagen. Vi har samlet oss i kohorter som dessverre ekskluderte mer enn de inkluderte. Konsekvensene av dette vil vi nok kjenne på lenge, men jeg tror likevel det er mange gode ting vi lærte av pandemien.
Vi lærte å tenke enda mer kreativt for å få ting til å fungere og vi har blitt flinkere til å sette pris på hva som virkelig betyr noe. Jeg tror vi ble rausere med hverandre og at vi valgte å gjøre det lille ekstra for å hjelpe naboen eller den som måtte behøve det. Slike ting håper jeg vil bli en del av den nye normalen. Jeg tror det er fort å glemme hvor godt det faktisk er å kunne gjøre de helt dagligdagse tingene. Enkle ting som å si ja til et kafébesøk med en god venn, uten å måtte telle over hvor mange du egentlig har møtt de siste ti dagene. Jeg tror også at det var flere enn meg som ble rørt av å endelig se barnetoget nedover Strøget igjen.
Landet er åpnet og vi er i gang med en folkefest!
Og det er fullstendig surrealistisk at jeg sier dette når vi vet at det er krig i Europa, rett utenfor vår egen dørstokk.
Vi blir fort avslepne av alt vi får se. Vi ser krigen via Snapchat, Tiktok og NRK. Vi leser om den i VG, Fvn og kommentarfelt på Facebook. Vi leser skildringene til de som lever i Ukraina nå, vi leser skildringene til de som har flyktet og vi leser om de som allerede har gått tapt. Russiske styrker har invadert Ukraina, et europeisk land som ikke ligger så altfor langt unna oss. Det er likevel vanskelig å ta innover seg hva som faktisk foregår, men jeg skal gjøre et forsøk på å sette det litt i perspektiv.
Det er nemlig vanskelig å stå her foran dere når jeg vet at mine jevnaldrende i Ukraina står og kjemper for å ta vare på landet sitt, samme dag som jeg står her og feirer hvor fritt det er i landet mitt.
I dag våknet jeg varm og trygg i min egen seng. Jeg kunne stå opp og ta en dusj, spise en god frokost med akkurat det jeg hadde lyst på og deretter kle meg opp i det mest staselige plagget jeg eier. Klar for å feire friheten. Klar for å feire hjemlandet mitt. Samtidig vet jeg at noen på min egen alder våknet på en madrass i en bunkers i Kiev, hvor natten har vært avbrutt av mareritt eller bombeangrep.
«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Kjente ord fra en stor dikter. Arnulf Øverlands ord ble sagt i forbindelse med 2. verdenskrig, men er vel så aktuelle nå. Vi glemmer dessverre fort og det skulle ikke lange tiden til før bildene av bombene begynte å virke som en dårlig film. Ukraina føles allerede langt borte, og man glemmer fort hvor vondt det gjorde å se de første klippene av russiske styrker på vei inn over de ukrainske landegrensene.
Vi må likevel ikke glemme at det er flere sider av en sak. Vi leser nemlig også om unge russiske menn, så unge at de så vidt har bikket grensen mellom gutt og mann. De er egentlig gutter som har blitt lurt inn i en krig på helt feil grunnlag.
De har blitt lovet å bli tatt imot som helter. De ble lovet en folkemasse som ville hylle de for deres mot. Det som møter de, det er noe helt annet. Det er en befolkning som vil stå opp for landet sitt. Dermed er russiske soldater ført inn i en krig som få av dem var forberedt på.
Unge menn på min egen alder har de siste månedene blitt tvunget til å bombe byer. Skyte sivile. Plyndre. De har stjålet biler, stjålet mat og de har voldtatt.
På fredag som var ble den første russiske soldaten tiltalt for krigsforbrytelser. Han er 21 år, det samme som meg selv. Vadim Shishimarin har skutt og drept en uskyldig 62 år gammel mann, i frykt for at mannen skulle avsløre hvor han og de russiske medsoldatene sine oppholdt seg.
Den samme fredagen hadde jeg en hektisk dag på jobb, før jeg pakket bilen og reiste på hyttetur med familien.
Jeg tror det kan være lurt å sette ting i perspektiv på denne måten, for hadde dette skjedd her, så kunne det vært du eller meg som tilbrakte denne dagen i en skyttergrav istedenfor i et folkehav.
Vi må passe oss for at enkeltmennesker skal sitte med altfor mye makt, for da kan en persons avgjørelse veie altfor tungt. Vi må huske at dette er Putins krig, ikke den russiske befolkningen sin.
For nå, akkurat nå i dette øyeblikk, så er vi kledd i våre fineste klær. Nå, akkurat nå i dette øyeblikk, så er ukrainske menn, og noen kvinner, kledd i uniform. Vi feirer vår frihet, de kjemper for sin.
Så med disse ord, så må vi prøve å huske hvorfor vi er så heldige at vi har denne dagen. Det er fordi 112 menn ble samlet på Eidsvoll i 1814 og skrev en lov som la grunnlaget for et folkestyre. Vi var mange år i union med Sverige, men fra og med 1905 har vi vært vårt eget rike. Et rike som vi kan være stolte av. Her har vi alle muligheten til å si vår mening om hva som skjer i samfunnet vårt og om ikke det er en frihet verdt å feire, så vet jammen ikke jeg.
Gratulerer så mye med dagen!
