Det gjør noe med oss når vi leser Birgitte og May Alette sine mobbeopplevelser. To modige jenter som tør å stå fram med sine historier. Ingen skulle ha opplevd slikt i barndommen. Barna våre skulle hatt gode minner å se tilbake på fra skoletiden.
Vi kom flyttende til bygda for mange år siden og trodde at ungene våre skulle gå på en trygg bygdeskole. Det varte et par år. Til sammen har vi hatt 11 år med mobbing på barne- og ungdomskolen. To av barna våre ble mobbet, en gutt og en jente.
Dattera vår ble utfryst på det groveste og har ingen venner fra disse årene. En av de siste venninnene hennes ble truet med utfrysing hun også om hun fortsatte å være sammen med dattera vår. Dattera vår er nå voksen og har flyttet fra bygda. Hun flyttet rett etter ungdomsskolen og har sagt at hun aldri vil tilbake. Hun føler ubehag og får vondt i magen når hun er tilbake på Birkeland. Hun har mange sår etter skoleårene herfra. Det gikk så langt at hun ble sykemeldt i 10. klasse. Vi ble møtt veldig fint av fastlegen (Rigadis), han trodde på henne og på oss. Vi opplevde at skolen ikke gjorde noen ting. Det ble ikke kalt inn til møter eller samtaler omkring mobbingen. Det ble heller ikke tatt opp med foreldrene i klassen. Det at vår datter ikke hadde det greit på skolen, kom kun frem ved ett tilfelle i en foreldresamtale. Det ble aldri foretatt noe i etterkant av denne foreldresamtalen. På tidspunktet for foreldresamtalen var vi ikke klar over alvoret av vår datters situasjon. En annen mamma gjorde oss oppmerksomme på at to jenter i klassen hadde innrømmet at de fryste ut dattera vår.
Vi husker tilbake på et felles foreldremøte fra denne tiden. Da temaet mobbing kom opp fortalte en annen pappa hvordan de hadde vært mot en annen elev i sin oppvekst. «Det hadde jo gått bra med han», så konklusjonen ifølge denne pappaen, var at barna våre måtte tåle å bli litt mobbet. Det er skremmende å møte slike holdninger fra vel ansette og innflytelsesrike folk i bygda. Får barna som mobber slike holdninger med seg hjemmefra? Vi opplever at utbredte holdninger i bygda er vel så store problemer som skolens håndtering.
Så til sønnen vår. Der startet mobbingen i andre klasse. Han opplevde å få skylden for ting han ikke hadde gjort, både av medelever og lærere. Det gikk sport i å framprovosere en reaksjon hos han. Medelevene stod passive mens mobberne dyttet og sa stygge ting til han i friminuttene. Sønnen vår hadde en i klassen som forsvarte han, men denne vennen flyttet etter andre klasse. Daglig opplevde han stygge kommentarer, dytting og flere ganger ble han tatt kvelertak på. En gang gikk det så langt at han brakk armen da han ble dyttet. Først da ble det konsekvenser for denne mobberen. Han ble utvist og måtte bytte skole. Det var imidlertid mange mobbere rundt sønnen vår. Mobberne ble unnskyldt med at de hadde det vanskelig hjemme. Når sønnen vår begynte på ungdomsskolen sa lærerne at han måtte passe på at han ikke tok med seg «hakkekyllingrollen» sin, for da kom han fortsatt til å bli mobbet. Vi opplevde at sønnen vår selv fikk skylden for at han ble mobbet.
I forbindelse med overgangen til ungdomsskolen opplevde vi at skolen prøvde å gjøre noe. Han fikk selv velge hvilken klasse han ville begynne i på ungdomsskolen. Han valgte den klassen med færrest mobbere, men også færrest å være sammen med. De han følte var vennene sine stod aldri opp for han i offentligheten. Mobbingen fortsatte. Skolen gav da sønnen vår lov til å bytte klasse. Der hadde han vennene sine. Etter dette ble det bedre, men mobbingen fortsatte gjennom hele ungdomsskolen. Lærerne sa at han måtte komme og si ifra om noe skjedde. Dette var noe han sjeldent gjorde, fordi han var redd for å bli stemplet som sladrehank. Da hadde de som mobbet hatt enda en ting å ta han for.
På barneskolen hendte det to ganger at medelever kom hjem og fortalte hvor lei seg de var over måten vår sønn ble behandlet på. Igjen fikk vi bekreftet fra andre foreldre at våre barn ble mobbet. Det at andre foreldre sa ifra om hva som foregikk, er vi evig takknemlige for. Ungene våre holdt ut altfor lenge. De ville helst ikke sladre, og det var til stor hjelp at andre foreldre sa ifra om mobbingen.
Det er vondt når plassen vi har bosatt oss på blir plassen vi ønsker oss bort fra. Det er vondt når de kjæreste vi har blir mobbet, plaget og fryst ut. Det er vondt når de bare har tålt og tålt. De vil alltid bære dette med seg, de har strevd, og vi ser at de har få gode minner fra skolegangen på Birkeland. Som foreldre er dette kjempevondt.
Vi må alle ta dette på alvor. Når ungene kommer hjem og forteller, når andre foreldre forteller, eller vi selv ser hvordan ungene våre har det, må vi stå opp for dem. Hvordan de hadde det som barn setter tydelige spor.
Vi kan takke fastlegen vår (Rigadis). Han tok tak, hørte på ungene og støttet dem. Etter å ha vært hos ham var de alltid fylt med litt bedre selvfølelse enn når de kom. Men dette var ikke nok.
Vi opplevde at den store hopen av «snille barn» bare stod og så på. Ingen stod opp mot mobberne. Vi opplevde at ingen forsvarte barna våre. Vi fikk høre at andre foreldre sa til ungene sine at de ikke skulle «blande seg», og ikke skulle gripe inn. Hvordan skal vi få bukt med mobbinga når den store hopen er passiv? Når de «snille barna» bare står og ser på, når de blir oppmuntret hjemme til å ikke blande seg i frykt for at de selv skal bli mobbet? Her må det en holdningsendring til, og den må foregå både i hjemmene og på skolen. Vi kan ikke legge all skyld på hjelpeapparatet. Som foreldre og voksne i bygda kan vi ikke bare stå å se på at noen blir mobbet.
For at mobbingen skal bli mindre må både skole og hjem ta tak. Vi må snakke med barna våre. Det er det passive flertallet som gir mobberne rom til å holde på. Det er på tide å snakke om det felles ansvaret vi har for å ikke gi rom for mobbingen. Vi må oppmuntre de som ikke blir mobbet, både voksne og barn, til å stå opp for dem som blir det. Tenker her på ordtaket: «den som tier, samtykker». Når flere sier ifra blir det vanskeligere for mobberen å fortsette.
Vi er sikre på at hvis ungene våre hadde hatt noen som stod opp for dem, mot mobberne, om så bare en, så hadde det vært lettere for dem å takle dagene med mobbing.
Vi har skrevet dette leserinnlegget i samråd med våre barn.
Reidunn og Oddbjørn
Foreldre til to voksne barn som har opplevd mobbing på Birkeland
____________
Leserinnlegg
