I fantasiens verden var det som om fergemannen som kalles ”tid” var begynt å ro – tilbake. Og han rodde helt til han ankret opp ved sin barndoms jul.
På den lange tilbakeveien hadde han passert en by der menneskene hastet frem mellom bilene. Der de løp var de vår tids moderne julenisser. De elektriske julelysene var tent overalt, kunstige grantrær var plassert i de store ”kom og kjøp” vinduene, og det blinket neonlys alle vegne. Da satte han opp farten, for det var blitt desember. Han ville hjem til bygda si, Birkenes, for enda en gang å kjenne duft av gran og stearinlys. Så oppdaget han at lysene for lengst var brent ned.
Men det lille hvite huset sto der. Skolehuset der de store juletrefestene ble holdt var blitt skjevt med årene, men det sto – fullt av minner. Og snøen på storskogen som strakk seg innover heiene var drivende hvit. Den gamle mannen fant også frem til et lite hus et stykke unna allfarveien. Der hadde for lenge siden Anna og Olav fortalt hvordan de opplevde jula.
Mere å glede seg til
De hadde fortalt at på den tiden hadde folk så uendelig mye å glede seg til innunder jul. Og forberedelsene startet allerede da det ble tresket på gården. Da ble det sørget for å sette til side et av de fineste kornband som fantes på åkeren. De tenkte på småfuglene. Og så snart kornet var i bingen ble det sørget for å ta av en slump til ølbryggingen. Folk måtte ha maltøl av forskjellig styrkegrad til jul. Det var skikk og bruk at alle skulle ha et nytt plagg til jul. Et gammelt ordtak der i bygda lød omtrent slik: ”Den som ikke fikk noe nytt, måtte pent sitte under hønsevaglen julaften”.
I månesskiftet november/desember startet slaktetida på gårdene. Grisene gikk i dørken, det var da det het flesk og ikke svinekjøtt. Grisen skulle være så fet som mulig, og helst veie mer enn 100 kilo. Det ble lagd mye god mat av den, og ville man riktig flotte seg, spedde man på med en kalv.
Det var en svare sjau å være kvinnfolk, for vaskes skulle det både høyt og lavt. Sengetøyet, som det kunne være vanskelig å få tørket, ble hengt inn i badstua, for en slik ”stue” fantes på nesten hver gård. Folk lauget seg på den tiden, ofte i store stamper eller trebaljer. Og når det ble lillejulaften var det barnas jobb å bære juleveden i hus. Den var hogd langt tidligere, og det var lagt ekstra mye vekt på at den skulle være pen å se på. Den fineste bjørka skulle være
juleved, og den hadde en slik nydelig duft der den ble plassert ved kakkelovnen. Ofte hadde far i huset trasket til skogs i dyp snø for å finne julegrana, og den ble pyntet med appelsiner og papirkurver. Men barna fikk ikke lov å se treet før det ble julaften.
Skjøt inn jula
Det var mange måter å markere jula på, spesielt der folk bodde slik til at de ikke kunne høre kirkeklokkene. Bodde man langt av lei uten både vei og te!efon var det ofte at far i huset gikk ut på trappa julaften og fyrte av et børseskudd med løskrutt. En noe spesiell skikk var det enkelte steder at far ikke skulle komme inn i stua igjen etter å ga avfyrt skuddet før mor eller noen av barna gikk ut og ”ba ham inn”. Da far kom inn i stua sa han ”God jul”, og da stundet årets beste måltid til. Skikken kunne være forskjellig, men lutefisk og melkesuppe, sylte, fint og grovt brød og nykinna smør var ofte brukt.
På mange gårder på bygdene hadde folk ”kveldssite” julaften. Det var da mor og far fortalte barna historier om troll og nisser slik at små barnerygger frøs. De minste krøp sammen, løftet føttene under seg og grøsset. I skjæret fra parafinlampa ble selv de vakreste juletrær til skygger fra både trollene og nissene, og fars skritt opp den bratte trappa på vei opp på loftet ble i små barnesinn til bulder og brak fra digre troll som var på vei til akkurat den lille senga der
minstemann lå. Han hadde forlengst forflyttet seg inn i selve julenatta. Første juledag var det nærmest forbudt å gå ut til folk, men andre juledag var barna på farten for å fortelle hva de hadde opplevd og fått. Da var heller ikke juletrefestene langt unna.
De store festene
Den gamle mannen besøkte den gamle slitte skolen nede ved en veikant. Da kan kom inn i den forfalne skolestua, syntes han den var blitt så mye mindre nå enn da han selv var elev der. Han visste at de levende talglysa på den høye grana som brukte å stå midt på gulvet for alltid hadde sloknet. Og aldri mer ville han få oppleve sin barndoms juletrefester på denne skolen. Ingen ser barn på spark, på ski eller til hest komme til disse små skolehusene. Det hvilte slik en merkelig julefred i de små grendene.
– Lysa har slokna, men minnene lever, sa den gamle mannen. Og ettersom han hadde ankret opp ved sin barndoms jul, begynte han å blankpusse minnene fra de store juletrefestene. Der det kunne være så fullt at i en skolekrets i Birkenes ble i sin tid folk med store mager oppfordret til å vente for å se om det ble plass rundt treet. For her måtte hver centimeter utnyttes.
På den tiden var ingen veier for lange. Folk gikk kilometervis, for ikke å si milevis for å treffes. Ungdommen hadde det moro med hverandre langs veiene på spark eller til fots. Av og til kunne de være heldige å få hesteskyss når noen kom med sluffe forbi og dumbjellene lød som en julesang i vinterkvelden.
De varte i mange timer disse festene. Å gå rundt juletreet og synge alle julesangene var nærmest en plikt. Og nesten alle kunne dem uten å se i et eneste hefte. Av og til måtte folk ta seg en pust i bakken, da samlet gjerne ungdommene seg ute i gangen eller utenfor huset. Inne ble det lest eventyr eller andre små stykker av skolenes elever.
Akk ja, sukket den gamle mannen. Det er lenge siden nå. Så alt for mange år har gått siden de fullpakkede skolehusene er blitt tom i jula. Han ruslet langs sin egen julevei og oppdaget at det var blitt sent på kveld. Han oppdaget en rund gulost av en måne som akkurat var i ferd med å komme opp over åskammen. Den liknet et digert julelys.
Da begynte han å ro igjen, fergemannen. Rodde helt til han hørte klokkene fra et tårn i ei vakker lita kirke ved Herefossfjorden. Han ankret opp ved Brygga. Det var blitt jul i år 2004.
Jan Kvernmo døde i 2012 – 85 år gammel.
_________________________________________________
Artikkelen stod første gang på trykk i Birkenesavisa 22. desember i 2006
