– Stortinget lager stadig vekk lover som setter kommunepolitikere sjakk matt

Som lokalpolitiker har man mange roller. Man skal følge et program og man skal gjøre vedtak til beste for innbyggerne.  Som folkevalgt er man også et ombud for folket, et bindeledd mellom dem og kommunen – og så er vi arbeidsgivere og eiere. Det er ofte den meste krevende rollen.

I møter diskuterer og argumenterer representantene ofte direkte og hardt mot hverandre. Vi kritisere vår motstander for mangel på styring, fornuft og forstand. Sånn skal det være. Men ønsker vi å rette vår kritikk mot en avdelingsleder i administrasjonen, da må vi ta den med kommunedirektøren. Hvis direktøren mener at kritikken er berettiget, blir det ryddet opp. Hvis ikke, er neste skritt for de folkevalgte ny kritikk og i verste fall mistillit til kommunedirektøren. Da er det en personalsak og blir man ikke enig kan kommunestyret be direktøren om å fratre sin stilling. Men med de rettigheter ansatte har i vårt samfunn kan dette bli en svært krevende oppgave for de folkevalgte. Dyrt kan det også bli i tillegg til tapt omdømme for kommunen.

Sånn er det å være folkevalgt arbeidsgiver i en kommune som styres etter formannskapsmodellen.

Da styrer kommunedirektøren butikken til daglig og de folkevalgte gjør vedtak som setter en retning. Det er hverdagen til de fleste kommuner i landet. Det kan for mang en lokalpolitiker føles litt urettferdig at man bli tillagt ansvaret som sjef over arbeidsstokken, men som i realiteten må ta en konflikt for å utøve den. Dog finnes det et annet system som gir de valgte langt mer innflytelse på den daglige drift – Kommunalrådsmodellen.

Oslo har en slik styringsmodell. Et bystyre blir valgt og et flertall utpeker et byråd. Det er politiker, ofte utenfra som leder de ulike etater politisk og administrativt. Byråkratene utfører det de får beskjed om av byrådene. Bystyret står så fritt til å kritisere byrådene og i ytterst fall uttrykke mistillit til den enkelte. Får det flertall går som regel hele byrådet av og et nytt må velges. Men byrådslederen kan også på fritt grunnlag bytte ut rådsmedlemmer som ikke har nødvendig tillit. Det beste med systemet er at det ikke blir en personalsak. De er valgte politiker og ikke ansatte. Problemet er at det ville være en unødvendig dyr ordning i små og mellomstore kommuner. Men avisens lesere kan jo leke seg med tanken på hvem som kunne vært rådsledere i Birkenes. I teknisk, i helse og skole? Og hvem kunne blitt kommunens Statsminister?

Vi er også eiere. Av skole og helsetjenester. Men hva betyr egentlig det? Kan vi fritt bestemme skolens innhold og hvor mye det kan kreves av sosiale tjenester? Her er svaret både ja og nei. Vi kan fritt legge ned en skole, men hvis vi mener en skole ansetter og underviser feil, da blir de folkevalgte fort satt på sidelinjen. Vi er som regel eiere med ansvar når budsjettet skal vedtas, men blir bedt om å holde en lav profil når timeplanen skal settes. – Normalt burde de som har budsjettansvar også ha ansvar for tiltak. Det gjelder ikke i kommunal forvaltning. Stortinget lager stadig vekk lover som setter kommunepolitikere sjakk matt. Det er vel og bra at innbygger av kongeriket har like rettigheter og trygghet, men å si at det er kommunens lokalpolitikere som eier drift av skole og helse er på langt nær en sannhet. De folkevalgte blir ofte gisler i sitt sitt eget firma.

Min konklusjon er at vi ikke er en reell arbeidsgiver og eiere så lenge vi praktiserer formannskapsmodellen. Vi har liten innflytelse på den daglige drift, det setter lovverk og avtaler begrensninger på. På mange måter blir det et uttrykk som misbrukes og gir falske forhåpninger til nyvalgte politikere. Man tror man skal inn å styre en kommune – det blir ofte med en hånd på ryggen. Noen få summer på budsjettet kan flyttes på og enn og anna disp fra en plan kan vi få som en seier, resten er syltet ned i lover og regler og stasforvalterskjønn.

Så lenge vi har en modell med formannskap og kommunedirektør så må vi forholde oss til de faktiske forhold. Et forhold som stort sett fungerer ganske godt – også i Birkenes, men det krever at politikk og administrasjon har en gjensidig tillit til hverandre.

På samme måte som at ordføreren har ansvar for gode vedtak, har kommunedirektøren et stort ansvar for at driften utføres i henhold til vedtaket. Fungere det samspillet trenger vi ikke å bli minnet på at vi er eiere og arbeidsgivere.

 

Arild Windsland

______________________________________________________

Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.