Det dukker med jevne mellomrom opp historier om unge mennesker som har hatt vonde opplevelser i oppveksten. Mobbingen og utenforskapet er særlig vondt for dem det gjelder, men det er også et stort samfunnsproblem.
Man peker ofte på skolen som arnested for utenforskapet. Der formes de unge mennesker og der avdekkes også hvem som henger med og de som ramler av. Skolen er en teoretisk arena med liten grad av praktisk aktivitet, noe som passer de fleste, men som definitivt ikke treffer alle.
At den norske skolen er en arv etter den industrielle revolusjon kan vi se på måten et klasserom er innrettet. Alle på rekke og alle skal gjøre det samme.
Jeg er så heldig at jeg er medlem av styret i Jobbklar A/S. En arbeids- og inkluderingsbedrift i østre Agder. Bedriften skal ivareta personer som trenger et varig tilrettelagt arbeid og de som trenger oppfølging for så å gå ut i ordinært arbeid. Bedriften er stor og har flere avdelinger spredt fra Arendal til Risør. I det vervet får jeg et direkte innblikk i hvordan det jobbes med å få flest mulig ut i utdannelse eller arbeid. Resultatene er meget gode, og vi opplever stadig mennesker som har gått fra ingenting til et verdig liv i en bedrift. Mye av metodene som blir brukt er å fokusere på det den enkelte kan og ikke hva man ikke kan.
Flere av de personene vi leser om kan fortelle at det var nettopp det de fikk høre. Alt hva man ikke fikk til og at man derfor ikke ville bli til noen ting.
Det var det som var overskriften i sist utgave av BA der Nikolai fortalte sin historie.
De fleste unge som dropper ut av skoleløpet er lei skole. De er lei av å bli plassert i et system de ikke føler de passer inn i. De er lei av alle nederlagene og de er lei av det gjentatte fokuset på hva de ikke kan. Det hele kan brytes ned til det enkle begrepet – de føler seg mislykket.
De sterke klarer å fighte seg opp og fram til tross for alle nederlagene, som Nikolai, mens andre forblir passive.
Agder skal vokse inn i framtiden. Mange store bedrifter skal etablere seg i regionen og bare Morrow i Arendal trenger 2-3000 ansatte. Når vi vet at arbeidsledigheten er minimal, så kan det bli problemer å skaffe nok arbeidskraft. Noen vil komme utenfra som gjestearbeidere, men vi må også se på den delen av befolkningen som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet. De som en gang hadde en drøm om å bli til noe, men som av ulike årsaker ikke passet inn og som fikk beskjeden om at de ikke kunne noe og ingen hadde brukt for dem. Av dem finnes det flere tusen bare på Agder.
GE Healtcare i Lindesnes er et eksempel til etterfølgelse. De er en stor legemiddelbedrift med flere hundre ansatte og er også en av de som trenger mange nye operatører. De har gått aktivt inn for å rekruttere de som av ulike årsaker ikke har kommet i gang i arbeidslivet. De har sett på dem som ressursen som kan utvikle bedriften inn i framtiden. De nekter å snakke om at noen er ubrukelige, de trenger bare en annen opplæring. Og de har svært gode resultater.
Det vil alltid være noen som av ulike årsaker ikke er i stand til å delta i arbeidslivet. Det har jeg full forståelses for, det er de andre, de som går igjennom ungdomstiden uten å føle mestring som vi må gi en ny mulighet. Vi er rett og slett avhengig av dem hvis vi skal opprettholde velferdsstaten.
Vi har alle et ansvar for at flest mulig skal lykkes i livet. Som foreldre, som lærere i skolen, som medmennesker i dagliglivet og som medarbeidere på jobb. Den enkleste metoden er bare å fokusere på hva vi hver og en av oss faktisk kan.
Arild Windsland
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
