Det virkelig store paradokset i sirkus vindkraft står våre statlige myndigheter for.
Birkenes satser på vinden. Birkeland skal bli et regionalt senter for vindkraft på Agder. Det skal utvikles en regional næringsklynge for aktører som ønsker å posisjonere seg for forretningsmuligheter til lands og til havs, i og utenfor Agder.
Etter å ha jobbet 20 år med næringsutvikling er det imponerende å se med hvilken entusiasme og grundighet det jobbes med alt fra treturbiner til kommunal finansiering av fylkesveger. Birkenes ønsker virkelig å legge til rette for det tyskeide selskapet E.ON Wind Norway. Det ventes utålmodig på en investeringsbeslutning om å sette opp 17 turbiner på Bjelkeberg og Oddeheia. Skal E.ON få kloa i subsidiene fra strømkundene de neste 15 år, haster det med å få turbinene i drift. Fristen er 31.12.2021.
Baksiden av medaljen er at birkenesingene skal betale for gildet. Først som strømkunder, deretter som skattebetalere og til sist ved tap av natur og miljø. Helt enstemmige er derfor ikke birkenesingene!
Når er ikke Birkenes i beita for strøm som en kanskje skulle tro siden de vil betale for kostbar og uregulerbar vindkraft i sine naturområder. Nei da – både Birkenes, Agder og Norge er selvforsynt med ren vannkraft så det holder. Vår energiutfordring er å bruke mindre enn de 128 terrawattimer med vannkraft som vi årlig (2018) forbruker. Enda viktigere er det å få redusert de 2.167 terrawattimer med fossil energi som vi årlig (2018) eksporterer. Ifølge kloke hoder har kloden litt utfordringer knyttet til konsum og konsumvekst. Vårt konsumnivå går utover både det ene og det andre og mest i andre verdensdeler på vår klode. Ungdom over hele planeten går rundt og brøler. De 15-20 terrawattimer med vannkraft som vi i snitt årlig eksporterer kan, sammen med effektivisering og energisparing, best benyttes til avkarbonisering av andre sektorer mener de som har greie på slikt. Kraft lobbyen mener imidlertid verden skal reddes ved at vi øker vårt strømforbruk. La oss elektrifisere sokkelen, transporten, industrien og la oss øke vårt konsum med ny strømmforbrukende industri og la oss redde verden med eksport av ren strøm!
Om vi ønsker – noe vi ikke gjør – kan vi nyte godt av verdens laveste produksjonskostnader på energi. Våre forfedre tenkte lange tanker den gang vannkrafta ble temmet. Målet var billig strøm til å bygge land og folk. Men nei da – i 1990 forkastet vi forfedrenes tankegods. Med ny energilov startet løpet. Strømmen gikk fra å være infrastruktur til å bli handelsvare. Norske strømkunder ble satt til å betale både transportnett, utenlandskabler og ny vindkraft. Klingende mynt til norske vannkraftselskaper ble det nye målet. Det får vi ved å importere europeisk prisnivå og gi bort norsk natur og vind til utviklere som kan tilby utenlandske selskaper norsk stabil vannkraft. La oss eksportere jo før jo heller, slik at andre kan få glede av vår naturkapital uten å bli plaget av vindturbiner i nabolaget. Samer, frøyaværinger og birkenesinger har vi da mer enn nok av. Birkenes har mer enn nok av uproduktiv natur og birkenesingen vil gladelig betale mer for upålitelig vindkraft. Så får strømtraderne til salt i grauten og vi kan heller fyre litt i ovnen om vinden skulle stilne på kalde januardager. Eller vi kan importere mer fossilkraft – nå med karbonpris fra Europa!
Det er fristen å omskrive tittelbindet på trilogien til Trygve Gulbranssen – «Og bakom synger norsk gasseksport».
I nylig innsendt detalj-, MTA plan og endringssøknad fra E.ON var det ikke mange treturbiner. Nei, turbintypen var utenlandsk importvare. Siden konsesjon ble innvilget av NVE 08.12.2017 hadde turbinene vokst. Tilveksten var 45 meter i høyden og 46 meter i bredden. Selv om antall turbiner var tynnet ned måtte vindindustriområdet utvides for å gi plass til 220 meter høye monsterturbiner. Plassert på høydedrag i jomfruelige natur. Kjært landskap vil unektelig få et nytt bevegelig og nattlysene element. Synet krydres med støy, is- og skyggekast til glede for birkenesinger, tilreisende og mange kirkesogn i indre Agder. Det er bare festbremser som synes det er dyrt betalt for nattdisco, konstante lydbølger, jagende skygger, døde skapninger, redusert eiendomsverdi og annet rusk. Fokuser på mulighetene – vær positiv – vi er med på laget som vil redde verden!
Vårt Storting stilte krav om en bærekraftig energisektor når energimeldingen ble behandlet i 2016. I den grønne vekstrusen «glemte» imidlertid stortinget å utrede bærekraft. Nå er våre nasjonale politikere overrasket over splittelse i det norsk folk. Ja flere virker nesten skuffet over å bli mistrodd. De som ser utsikter til å tjene penger på moroa har jo lovet at får de kloa i pengene, så skal de redde verden. Evangeliet var så forlokkende at ikke engang når TV2 avdekket at lommeboka var gjemt i skatteparadiset på Cayman Islands, så våknet våre folkevalgte. De som ser ut til å tape penger på morroa hevder at vindkraft fremskynder verdens undergang. Gruppen vokser voldsomt, kanskje med unntak for Birkenes. Birkenes fokuserer jo på forretningsmulighetene! Noen teknokrater lar seg henrive av monsterturbinenes skjønnhet. Naturvitere tror tiur, humle og heipiplerka vil slite med å se skjønnheten. De heller til at det kan bli vanskelig å finne trivsel i en støyende tilværelse med luftrommet fult av bevegelige propeller. Bevingede artsfrender har fortalt historier om en vond død.
Det virkelig store paradokset i sirkus vindkraft står imidlertid våre statlige myndigheter for. Stortinget var så overbevist om å ha funnet vår «nye olje» at man glemte store deler av lovboka til fordel for «den edle hensikt». Man formelig kastet folkets milliarder etter vindkraftprofittørene og forlangte godkjenning sporenstreks, ut fra nasjonal interesse. Lovbok og landsfedre passer best i 17 mai taler. Misjonærene med lommebok hadde et overbevisende budskap som gjorde lommeboka enda større. Da får lovbok og landsfedre vente til festtalen.
I Canada gjorde de samme kunststykke for noen år siden. Folket så imidlertid verdens undergang, men rakk knapt å reagere før turbinene reiste seg. Det var ikke annet å gjøre enn å skifte delstatsregjering. Den nye kom til makten på lovnad om bot og bedring. I disse dager brukes millioner av skattedollar på å rive de nye monsterturbinene og restaurere industriområdene – metall-kompositt-betong, CO2 og natur. Bærekraftsregnskapet viste at det var både penger, natur og miljø å tjene på å rive fremfor å sette turbinene i drift. Kunnskapen fra 1987 om å redusere konsumet var mer bærekraftig enn å satse på turbiner. Det kan være noe å lære av andres feil. Misjonærer som jakter tykkere lommebok skal man vokte seg for! Det kan bli dyrt for birkenesinger å betale både bro, subsidier og importert fossil kraft. Imens koser Merkel og Equinorsjefen seg i varmen av ren norsk vannkraft.
Eivind Mauland
Naturviter, Vennesla
