Plan og bygningsloven – til hjelp eller besvær?
Ole Morten Vegusdal tar i et leserinnlegg i Birkenesavisa opp motsetningen i kommuneplanen og husbygging på gårdsbruk. Han resonnerer som vanlig godt, men jeg har lyst til å nyansere problematikken mer i det politiske bildet.
En kommuneplan er et omfattende dokument med sterke føringer ned til hver kvadratmeter av kommunens grunn. Alt hva man måtte ønske av utbygging vil bli prøvd opp mot lovens bokstav. I motsetning til samfunnsdelen, som omhandler kommunens tjenester, er arealdelen juridisk bindende.
Kanskje er det litt merkelig at Stortinget er mer opptatt av landskap enn av folks velferd. Samtidig med den juridiske bindende arealdelen har man automatisk gitt embetsverket (fylkesmann) en vetorett i all arealdisponering i kommunen. Derfor stoppes ofte en byggeplan ved innsigelse til rullering av kommuneplanen. Dette systemet gir god grobunn for konflikt mellom administrasjon og lokalpolitikere, som har ulik oppfatning av arealdisponering. Loven gir rom for dispensasjon, men lokalpolitikere føler ofte at man har den ene hånden på ryggen, det er embetsverket som er både aktor og dommer.
Lovverket er godt ment. Man vil ta vare på landbruk og friluftsliv. Feilen er at lovteksten ikke er bygd på lokal forankring. Det er svært sjeldent landbruket som protesterer mot et hus i skogkanten, heller ikke bygdas øvrige befolkning. Det er loven som blir motstanderen og lokalpolitikeren kommer i skvis mellom egne innbyggere og embetsverket.
Hele verden har nå tatt miljøtrusselen på alvor. Også i vår egen forvaltning har planlegger rettet fokuset inn mot det grønne skiftet. Veksten i byer skal kun skje ved bruk av kollektiv, sykkel eller egne ben som framkomstmiddel. Man ønsker å kun tillate bygging langs kollektivaksene.
Byen skal komprimeres og byspredning skal bekjempes. Alt dette er helt nødvendige tiltak i byen, men kommer i klar konflikt med ønsket om å ta hele landet i bruk. I mange bygder, også i Birkenes, har man knapt hatt et daglig busstilbud og bussemetro er et fremmedord.
Hvis man vil at folk fortsatt skal bo i distriktet må man ha en differensiert arealdisponering på bygda i forhold til byen. En bonde trenger naboer som kan øke muligheten for gode mobil og Internett forhold. Skoler, veier, butikker og øvrig infrastruktur trenger også folk for å bli opprettholdt.
I siste fylkestingsmøte før sommeren ble Regionplan Agder 2030 vedtatt av begge fylkesting. Jeg foreslo da følgende tekst som fikk flertall i begge fylkesting:
Tillegg av mål til attraktive og livskraftige byer, tettsteder og distrikter (side 10-11)
1. Ha en arealplanlegging som tar hensyn til at infrastruktur og mulighetene for kollektivtrafikk er ulik i distrikter og byer.
Selv om en regionplan ikke er juridisk bindende så gir den sterke føringer til organ med innsigelsesrett. Som politiker er det på dette nivået man må være våken å få de rette vedtak. Nå blir dette en føring i regionplanen som saksbehandler må ta hensyn til.
En kommuneplan er viktig og Birkenes Høyre vil fortsatt ha som hovedregel at bygging skal skje etter plan. Men vi vil også se positivt på spredt boligbygging i distriktet. Like viktig er det å følge med og hevde vårt behov når regionale planer skal bankes igjennom.
Det er mye som fører til sentralisering. Arealplanlegging er kanskje den største trussel.
Arild Windsland
Birkenes Høyre
