I dag har jeg fått en ny opplevelse, da Mathilda Røstad tok turen inn i de indre bygder. Planen var å lære meg å lage hjemmelaget tomatsuppe, i stedet for posesuppe fra Toro. Det ble en overraskende fornøyelse for ganen. I tillegg oppsummerte vi litt de 11 ukene jeg har jobbet inn de første rutinene mine.
Disse ukene som har gått siden oppstart i starten av september, har gått utrolig fort. Det har gitt meg mange nye opplevelser både fysisk og psykisk. I tillegg har jeg fått testet ut flere nye matvaner, som Mathilda har vært en inspirator til.
Jeg vil starte med å takke dere lesere, som har fulgt denne ukentlige spalten. Flere av dere har også kommet med gode og nyttige råd i kommentarfelt og på privaten. Ett av disse rådene blir mer viktig nå når denne reisen forhåpentligvis skal fortsette videre i livet, uten dere «publikum». Vil jeg fortsatt greie den fine progresjonen i «sunnhetens verden» uten dere, som har vært en så fin motivasjon på veien?
Jeg velger å svare ja. Nå er det heller ikke slik at jeg fortsetter alene, for jeg har både familie, venner, gutta på jobb og Mathilda som vil følge med litt fra sidelinjen.
Uansett, det viktigste for min del av alle de nye knaggene jeg satt opp om fremtiden min, har vært å kutte ut cola drikkingen og røykeslutten. La det ikke være noe tvil om akkurat det. Treningen har nå blitt en del av hverdagen, og matvanene er som nevnt av en mye sunnere karakter.
I dag skulle jeg få være med selveste mentor på kjøkkenet, for å lage en av mine livretter –tomatsuppe. Det kan høres noe kleint ut, at noen må lære en mann i 50-årene å lage en så enkel rett. Men når man har hatt «kjære Toro» i skuffen i mange tiår, har det problemet aldri vært en aktualitet.
I den tomatsuppen med makaroni som jeg har kjøpt, har det ikke akkurat vært så mye tomat. I posens innhold har det faktisk vært mer makaroni (24 prosent) enn tomatsuppe (20 prosent). Hvorfor heter det da ikke heller makaroni suppe?
Hva så med de resterende 56 prosentene? Her har produsenten lagt til maisstivelse, hvetemel, sukker, salt, skumma melk, rapsolje, aroma, løk, gjærekstrakt og fargestoff.
Joda, tomatsuppe er enkelt, men ikke så opplagt når det kommer til et sunt og proteinrikt måltid.
Men her viste Mathilda meg det, med ekte råvarer. Gul løk, hvitløk, buljong, tomatpuré, gulrøtter, hakkede tomater og linser.
Det tok rundt 30 minutter å lage denne enkle retten første gangen. Når jeg nå vet prosessen vil det gå enda fortere, og dermed får jeg en sunnere og mer smakfull tomatsuppe. Vi kokte egg ved siden av, noe jeg bare elsker å ha i suppa.
Det jeg var litt skeptisk til under prosessen, var disse linsene «diktatoren» min kom med. Men etter at alt var klart, smakte det helt fantastisk, og linsene gjorde at jeg også fikk proteinene i meg, som definitivt ikke er i Toro sin pose.
Og så oppdaget jeg noe under matlagingen, selv om det var en enkel meny. Det sosiale. Å være to som står på kjøkkenet og lager mat er også veldig trivelig. I stedet for slik jeg har gjort i godt over 20 år, å lage maten helt alene.
Kanskje jeg må finne meg ei kjerring snart?
Ikke for at hun skal lage maten, men for å gjøre kjøkkenet til et sted man kan ha det koselig og gjøre matlagingen i sammen. Vel, det er ikke en del av denne planen i sunnhetens tegn, det får heller komme som en bonus en eller annen gang.
En liten oppdatering på statusen.
Jeg startet på 92 kilo, og veier nå 86 kilo. Livskvaliteten er nå en helt annen enn før. Nå har jeg mer tiltakslyst, er mer våken og klar i hode, mener jeg, selv om Sigbjørn og Terje på kontoret til tider sikkert vil mene noe annet.
Treningen min er blitt en rutine jeg nesten ikke kan være foruten, og da har det virkelig skjedd noe. Å kjenne pusten min som er normalisert og kroppen som tåler mye mer, er en sann fornøyelse. Litt av utfordringen er nok at hyperaktiviteten er blitt noe forsterket. Men det går jo kun utover andre, og ikke meg selv, for å se litt humoristisk på det.
Litt før jul, kommer jeg tilbake med en oppsummering av hele reisen. Da har jeg også fått de nye prøvene fra legen min.
Jeg vil avslutte med noen kloke ord fra Kari Aamlid Eriksen, som har fulgt meg og som blant annet skrev dette i et kommentarfelt:
«Få på plass noen rutiner, og når de sitter kan man ta fatt på neste. Livsendring er som i ei hinderløype, av og til faller man. Kluet er at man ikke gir opp, men reiser seg og fortsetter i hinderløypa»
Hilsen Jan Reidar
