Ombord på Borgland hadde vi en meddik som var en av de få mannlige sykepleieren i Norge da, men han hadde Parkinson og både hender og hode ristet hele tiden. Britene kalte ham «old shake hands», men underlig nok fikk han ofte jobben med å plukke ut rusk i øya på dem. Han hadde en teknikk med å støtte handbaken på pasientens panne og da ble pinsetten stø nok. Han var homofil og pratet ofte om de to deilige araberguttene han hadde boene i kjelleren.
Plattformsjefen Knut Pettersen likte ikke ubehagelige deler av jobben, han kunne høres ut som Stomperud når han klaget på at «alltid er det jeg som får dem verste jobbene». Det kunne være en samtale med hovedkontoret i Tananger der vi hadde en adm. direktør som holdt seg i bakgrunnen og hadde en vise-president som buffer. Denne karen var av den røffe typen og hette Boris til fornavn, men han fikk raskt et nytt etternavn etter de to verste diktatorene i Afrika, nemlig Amin og Bokassa. Dermed ble det Boris Amin Bokassa. Etter hvert bare Bokassa.
Nå var det bestemt at vi skulle ut i streik etter mange måneder med forhandlinger og det hadde kjørt seg fast på tre prosent lønnsøkning. Motparten, Riggeierforreningen, hadde god tro på tvungen lønnsnemd som konflikt ofte endte med, men da måtte det skyldes helse og sikkerhet. Her sto det på fortjeneste og ratene på riggene varierte voldsomt. Disse kunne doble seg på kort tid etter markedet.
Streik hadde vi aldri hatt i LO-forbundet NSF tidligere, men nå var det kommet dit hen og vi var klar.
Skiftet jeg var på skulle nå være med å forberede riggen for nedstegning. Det var en omfattende oppgave med å evakuere ca 500 arbeidere til land, og flytte riggen bort fra plattformen vi bygget ferdig vest for Statfjord. Dette skulle være klart når streiken startet på dato som bestemt.
Nå var det bare ti dager igjen og vi regnet med prosessen var startet av de som var ombord, men driften var som vanlig og ingen forberedelse var i gang. Tillitsmannen som var ombord fra før, ville ikke ha noe bråk og helst komme seg i land før det smalt. Men også på hans eget skift var det misnøye med fremdriften. Og det samlet seg gruppe fra begge skift, som kom med kranføreren i spissen og forlangte at jeg som den andre LO-representanten ombord skulle ta ansvar og starte opp forberedelsen. Ellers kunne vi ikke være i stand til å starte streiken når vi skulle, og dermed bli streikebrytere.
Dette var en veldig alvorlig sak og jeg fant det best å dele på ansvaret med å få valgt en streike-komite. Dette fikk jeg veldig god hjelp til av av gnisten, radiooperatøren på det andre skiftet. Og vi fikk valgt oss selv i spissen med Steinar Flaten, Sviland fra Stavanger, og plattformsjef Knut Pettersen fordi han var i et eget forbund, men med i streiken.
Streik var noe vi ofte hadde ombord blant grupper av de britiske arbeiderene, og britene hadde en bra og ryddig kultur for dette. Når det var vi, og dermed riggen de bodde og delvis jobbet på, så var de klar til å ta konsekvensen av det. Men de måtte ha klar beskjed, som rimelig var, og det hadde de ikke fått.
Offshore Installasjon Manager, OIM sjefen for ca 500 mann, forsøkte å kontakte basen i Tananger som var ansvarlig for riggen. Men som han sa etterpå, det var ikke noe forståelse for at det skulle bli streik, og han ville heller forhandle med oss. Vi forsto han godt, han hadde vel prata med Bokassa. Knut var veldig utilpass, alltid alltid er det jeg som får de verste jobbene. Han røkte uavbrutt og fikk ikke sove. Vi fant det best å ekskludere ham fra komiteen og jobbe videre vi fire. Vi hadde lite tid og fikk OIM til å starte ilandsendelse med veldig mange helikopter-turer til Shetland. Deretter presset vi ledelsen i Tananger til å skaffe to ankerhåndterings-skip for å flytte riggen ca én kilometer.
Vi stolte ikke helt på at dette ble ordnet, men lyktes i å få radiokontakt med fartøyene når disse var på vei. Nå var vi godt i gang og Bokassa og sjefen hans hadde akseptert dette, men sendte telegram til Knut om at nå var kontrakten for riggen brutt og vi var uten jobb. Plattformsjefen Knut kom til meg med telegrammet; her ser du som er sjef for elendigheten at vi har mistet kontrakten.
Vel, sa jeg. Vi har fulgt reglene og det er en lovlig streik, dessuten vet du også at det var bare to uker igjen av kontrakten.
Nå var streiken startet, og vi lå for oss selv med bare ca 30 mann ombord og hjemturen var neste for vårt skift. Men helikoptertrafikken sto oljeselskapet for og vi var utenfor, derfor våget Knut seg til å fortelle firmaet vårt at vi trengte helikopter for å få avløsning. Men han fikk til svar av Bokassa, at «nå kan dere ligge der å streike til krampa tar dere».
Pettersen kom deretter til meg og fortalte at hans kanaler ikke hjalp, nå er det opp til dere i LO. Vel, sa jeg. Loven sier vi skal i land, jeg ringer NSF sin oljeavdeling. Dette hjalp, det kom et lite BELL 212 fra Flesland som trengte to turer på få oss i land. Vi i den siste turen fikk en dag med overtid, en bra start.
Det var nære på med «old shake hands». Han hadde en liten tynn tupé og pleide å holde på denne på helikopterdekket, men nå var han ekstra i farta og tupéen blåste av – og han etter. Heldigvis rakk vakten å hukke tak i ham før han rakk halerotoren og ble redusert til én seksti.
Mens vi var hjemme i tre uker fortsatte forhandlingen, og lønnsnemda som Riggeierene håpet på kom ikke. De visste vel ikke at vi hadde en kontakt i regjeringen Nordli, som skulle varsle oss om når det kunne bli snakk om lønnsnemd. Det var Reiulf Steen. Og først når det var kommet til en lønnsramme på 23 prosent, meldte han i fra at det begynte å bli snakk om det. Da var det blitt til omtrent til seks uker i streik og riggen var i Rotterdam på verksted for rutine kontroll. Da var vi bare fem ombord, de tre øverste og maskinist og elektriker.
Det var en lettelse å komme i jobb igjen, og hele bransjen tjente på streiken fordi markedet var på vei opp. Mange rigger fikk nye kontrakter på det dobbelte av det de hadde. Vi også, men den gamle kontrakten var nesten ferdig uansett, så streiken var ikke avgjørende.
Karl A. Sollie
____________
Brukerskapt
