Hva brenner du for? Eller, hva er din hjertesak? Det spørsmålet blir jeg stadig utfordret på. Jeg må innrømme at det er vanskelig å svare på. Jeg ønsker å se det enkelte mennesket. Om en sak er stor eller liten så betyr den ofte mye for den som er en del av den. Det være seg tjenester kommunen skal gi, eller et prosjekt som kan få store konsekvenser for den enkelte om vi sier ja eller nei.
Det ligget i Høyres ideologi å se det enkelte mennesket. Vi må selvsagt ha lover og retningslinjer i et samfunn, men det samme samfunnet består av enkeltmennesker med ulike behov, ønsker og drømmer. Hvis vi lar lover og regler være målet, glemmer man ofte menneskene.
Vi treffer ofte på ordet presedens i saker vi behandler, spesielt i plan og byggesaker. Argumentet er at sier vi ja til dette, så danner det presedens (eller kan danne mønster i avgjørelse) for andre tilsvarende saker. Den argumentasjonen er jeg uenig i. Enhver sak er ofte unik. Menneskene som spør, er unike og hva de spør om er unikt. For meg er det mye viktigere å se og høre de menneskene saken gjelder, enn å legge den inn i et rigid regelverk. Jeg har også til gode å se at høyere myndigheter gir tommelen opp for et prosjekt, bare på grunn av presedens fra tilsvarende saker.
For Høyre er det private næringsliv en stor ressurs også inn i den kommunale drift. Jeg liker svært dårlig det stigmatiserende ordet – velferdsprofitører. Det blir brukt mot private som leverer tjenester til det offentlig. De blir tatt under en kam som aktører som skor seg på offentlige midler. Birkenes kommune benytter seg av det private næringsliv på mange områder. De brøyter og strør, graver og snekrer. Driver barnehager og gir tjenester til eldre mennesker. Selvfølgelig skal de tjene penger, men etter vår mening tjener også kommunen på det samarbeidet. De holder sitt eget utstyr, de har sitt eget personal og de står for utvikling og innovasjon.
Vi har fått ordet «vanlige folk» inn i vårt språk. Hvem dette er kan man jo spørre seg om, noe jeg gjør daglig i mitt møte med kunder i min butikkjobb. De er unge og eldre, kvinner og menn og i helt ulike livssituasjoner. Jeg skal ikke påføre mine kunder mine politiske meninger, men vi kommer ofte i snakk om dagligdagse ting og da får jeg et innblikk i hva de er opptatt av. Her får jeg like mange historier som det er folk. De fleste er jo opptatt av seg, sitt og sine. At de skal lykkes og at barn og barnebarn skal få oppfylt sine drømmer. At deres foreldre har en trygghet og tilbud som passer den enkelte. Noen har klare oppfatninger om styre og stell og jeg får også mitt pass påskrevet. For meg er det en bekreftelse på at det er det enkelte mennesket som må være utgangspunktet for politikken. Om man er fattig eller rik, så møter man kommunen i flere faser i livet og da er det vår oppgave å legge forhold til rette. Lover skal følges, men vekst og trivsel trenger også motivasjon og service.
Høyre blir ofte kalt for kalkulatorpartiet. Vi blir kritisert for å tenke penger og ikke gode tjenester. Jeg er jo selvfølgelig helt uenig. Økonomisk kontroll er ikke noe som er funnet opp av Willoch eller Erna. Det er Statsforvalteren som stiller strenge krav til kommunen. Vi skal ha budsjetter i balanse og levere regnskap med overskudd. For å få til det må budsjetter holdes. Da trenger man økonomistyring hver eneste dag og i hver eneste sak. Vi må ta kloke og smarte valg og man må se muligheter i alle sektorer for å oppnå de resultater staten krever av oss. Da er det viktig at både administrasjon og politikk tar fram kalkulatoren når vedtak skal gjøres. Gjør vi ikke det er neste stopp ROBEK og mindre handlingsrom. I verste fall må regningen sendes direkte hjem til folk.
Så økonomistyring – det er en av hjertesakene til Høyre.
Om jeg så ikke er en stor tilhenger av hjertesaker, så er det selvfølgelig noe som rører meg mer enn noe annet. Skal jeg bevege meg til å sette noe foran noe annet, så må det bli barn og unge. Det er noen mørke skyer i horisonten også i vår kommune. Skolen har nå større og større utfordringer med unge som opplever hverdagen som vanskelig, og skolevegringen er også et økende problem hos oss. Vi må ikke i vår bekymring for eldrebølgen glemme de unge. Svikter vi der, setter vi hele vårt samfunn på spill. De skal overta og bringe vårt velferdssamfunn videre. En trygg eldreomsorg kan vi til en viss grad bevilge oss til. De psykososiale utfordringene de unge har, kan ikke først og fremst løses med penger.
Vi har et fantastisk tilbud til ungdom og de fleste finner et godt liv i sine miljøer, men det er noen som faller utenfor. De sosiale medier har tatt en større og større plass i de unges liv. Teknologien får vi ikke stoppet, men nettet operere i det skjulte og er blitt en stor utfordring for både skole og foreldre. Og de må ha hjelp – fra oss alle.
Den timen må vi ikke sove i.
Arild Windsland
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
