Da er det igjen min tur til og dele noen tanker med dere. Det er blitt november og det er budsjett tid. November er en mørk måned, en måned vi går og venter på noe bedre. Vi venter på jul, vi venter på at sola skal snu og vi venter på at vi endelig kan bla om på kalenderen og se framover mot varmere og lysere tider.
Jeg vil skrive litt om en gruppe mennesker som er blitt avhengige av felleskapet. Dette er de, fordi de er blitt syke. Jeg snakker om de med demens sykdom. Dette er en fæl sykdom, som gir en enorm usikkerhet, tristhet og tomhet for de som har fått sykdommen og alle de rundt disse. Det viser samtidig også hvor viktig felleskapet er får de som kjemper denne kampen. Det viser hvor viktig det er og ta vare på hverandre. Det er en ting man ikke kan betale seg ut av, ikke en ting man kan budsjettere seg ut av. Det er faktisk noe man fysisk må gjøre. Det og ta vare på hverandre og vise det ovenfor hverandre.
Har en liten selvopplevd historie fra heimen. Det var en søndag og vi skulle ha en, av mange familiemiddager, vi har i vår familie. Ett av barnebarna satt på TV-rommet og så på noe Barne-TV. Svigermor gikk inn til dette oldebarnet sitt, satte seg ned, strøk dette over håret og gav det en klem. Ho lurte på hvordan den lille hadde det. Hvorpå den lille svarte villig vekk. Rett etterpå kom samme spørsmål igjen og den lille svarte igjen fint tilbake. Ikke lenge etterpå kom spørsmålet enda engang, da så jeg den lille tenke seg litt om, men igjen svarte høflig tilbake til si gamle oldemor. Da spørsmålet kom en fjerde gang, sukket den lille litt overgitt, så på si oldemor og sa «oldemor det har jeg jo sagt, men det går greit, fordi du jo har fått glemmesyka».
Det synet av den lille, som har livet foran seg, med alle sine utfordringer, feil som skal gjøres og seiere som skal vinnes. Opp mot den gamle damen, som var blitt dement, som har levd et langt liv. Som har opplevd krigen og hvordan vårt samfunn ble bygd opp igjen til og bli det det er i dag. Ja det var et sterkt, varmt og fint øyeblikk, jeg ikke vil glemme så lett. Den lille var god og tålmodig med si gamle oldemor. Den lille tok vare på ho på sin måte.
Det er mange som tar vare på våre demente. Vi har de som har det som sin arbeidsplass, som jobber på møteplassen, hjemmesykepleien og på sykeheimen. Takk til dere alle, dere er gode og viser våre demente tillit, varme, respekt og så har dere hjerterom utover at det er en jobb. Dere avlaster oss pårørende og tar vare på.
De frivillige må også nevnes. Vi har Frivillighetssentralen, som gir mange tilbud, vil her nevne Aktivitetssenteret. Der får de som bruker tilbudet noen meningsfulle fine og varme timer sammen. De har ellers et stort spekter i å hjelpe til, i det og være til for å ta vare på. De er til uvurderlig hjelp for kommunen. Demensforeningen må også nevnes. Dette er en relativ fersk forening som har som mål og hjelpe demente og deres pårørende, samt og opplyse og hjelpe til der det kan være behov for. En plass og møtes, snakke sammen og dele erfaringer.
Håper så mange som mulig kan komme på Demensforeningen sin adventsbasar mandag 20.11. Støtt en forening i vekst, som har mange gode flinke ildsjeler, som brenner for å ta vare på.
Andre som må nevnes er alle de som jobber i butikkene rundt om i kommunen og de ansatte i banken. De viser også tålmodighet og varme ovenfor de demente, hjelper til når de handler og er i banken, takk til dere også.
Så har vi de pårørende som gjør så godt de kan opp i sorgen over og gradvis miste sine nærmeste. En vond tid, hvor det er viktig og være sammen og ta vare på hverandre. Derfor er det viktig at vi har de gode folkene som jobber med de demente, at vi har de frivillige og ikke minst demenskoordinatoren, til å hjelpe og til å ta vare på.
Demenskoordinatoren er et veldig viktig menneske for oss som blir påvirket av denne sykdommen. Denne er pårørende kontakten for kommunen ovenfor de pårørende og de demente. Det å møte disse, ta seg tid, vise medfølelse og forståelse er så viktig for alle, slik at man kan mestre sorgen og føle at man kan takle det som kommer. Det er også viktig at demenskoordinatoren kommer tidlig inn i bildet for å kunne hjelpe med å forstå, hjelpe til med hjelpemidler, hjelpe med pårørende kurs og hjelpe til med når man skal ta den store avgjørelsen om å søke plass på sykeheimen. Dessverre har vår koordinator en altfor lav stilling, denne er overarbeidet og er langt på etterskudd. Stillingen er nå 20 prosent og skulle helst vært på 100 prosent, så vi har et stykke igjen for å kunne ta ordentlig vare på fra kommunens side.
Som dere skjønner er det mange som er med og ta vare på, og som dermed er med og danner vårt felleskap. Et felleskap som er viktig å opprettholde for å ha det gode lokal samfunnet vi har. Sosialsjefen i kommunen, Bente Moland Somdal, sa det så fint på fremleggingen av budsjettet i kommunestyre. Hun sa at «menneskene er den viktigste ressursen vi har i kommunen». Og det har hun helt rett i. Jeg håper da også at vi gjennom budsjettet kan vise at vi tar vare på felleskapet og gir budsjettet en sosial profil.
Vi bor tross alt i en god kommune for store og små. Forholdene er ikke større enn at de fleste kjenner hverandre og bryr seg om naboen. Derfor håper jeg at vi alle fortsetter å gi av vår tid til andre, gjennom det frivillige rundt om i kommunen. Slik at Birkenes kommune fortsatt er en kommune hvor vi tar vare på hverandre.
Ronny Thomassen
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
