Birkenes IL sitt herrelag i fotball er klar for 4. divisjon. Nå kjemper laget om seriegullet med Tigerberget fra Kristiansand. Sportslig ledelse med Audun Rislaa i spissen, ble fort enige med klubben om å bla opp 100 «laken» for en låneavtale, i de to siste kampene for å sikre gullet.
Mandag denne uken var tanksenteren på trening for første gang siden 1991, da han sist spilte i drakta til klubben.
(Foto: Bjørn Vidar Senum Lie)
Trener Thom Jarle Thomassen i Birkenes er selv tidligere spiss, som herjet på Sørlandet i hans gullalder, med 240 nettkjenninger som måljeger på høyt nivå her sørpå.
Tross 80 scorede mål denne sesongen for A-laget, ville Thomassen sikre seg garanti fremover i banen mot Randesund 2 og Øyestad, i de to siste kampene. Og det får han nå til gangs.
Etter kun 15 minutter i spilleøkta, fant sportsjefen frem papirene og det var liten tvil om at Thomassen var overbevist. Papirene måtte skrives under før noen andre kapret den «rutinerte spissen».
Toppscorerne i laget Eivind Flaa med sine 21 nettsus, og Håkon Suggelia med 18 baller bak motstanders sisteskanse, var naturlignok ikke begeistret for klubbens avgjørelse. Minst en av dem blir henvist til benken, ja i verste fall begge spillerne, siden den hyperraske ballteknikeren kan fylle to par fotballsko på dette nivået.
På treningen fikk de unge spillerne se et nivå som sjeldent er vist i Birkenesparken. Selv den rutinerte midtbanespiller Knut Arild Espegren med 69 kamper og 32 mål for klubben, måtte innse at det å stoppe den nye spissen var umulig. I en av mange situasjoner ble Espegren fintet ut på en dragning i høyt tempo, som gjorde at 29 åringen fortsatt sliter med svimmelhet.
Nå har kanskje leserne skjønt hvem denne garantistspilleren Birkenes har betalt en «billig penge» for å leie inn er.
Alt over er selvfølgelig rent vås.
(Foto: Audun Rislaa)
Det er mine drømmer sent i 50-årsalderen, som stadig får «illebefinnende fantasier». Men det er et faktisk forhold her. Jeg trente faktisk med Birkenes sitt A-lag mandag, og har 11 sesonger bak meg i klubben.
Stor i kjeften, og med en lysende idé tok jeg kontakt med Audun om å få lov å være med på en trening. Alt selvfølgelig i en visshet om at dette var en arena jeg for lengst var dømt til å mislykkes på, 23 år etter jeg la skoa på hylla, som spillende trener i naboklubben Froland IL i 4. divisjon.
Alt talte imot, alder, vekt og naturlignok form. Men det bor en optimist i oss alle. Etter trening, endring i kost og mange andre viktige reformer med mentor Mathilda Røstad, så har ting virkelig forandret seg.
På feltet denne mandagen i flomlyset fikk jeg en fantastisk opplevelse. Jeg opplevde igjen den sterke tåfis- og svettelukta i en garderobe og «mannekulturen» jeg har savnet, der kommentarene fortsatt satt løst.
Ute på feltet med kula i føttene, kjente jeg igjen en enorm glede, men også store begrensinger. Thom og gutta skulle ha match dagen etter mot Vindbjart 3, så det var kun oppvarming og så spill.
(Foto: Bjørn Vidar Senum Lie)
Jeg varmet opp med å kjenne på hvordan pasnings- og avslutningsføttene var. Og tro det eller ei, følelsen og presisjonen var der fortsatt. Jeg hadde tenkt meg å være med i 10 minutter om pusten rakk til, og føttene greide å bære mine nå 87 kilo.
Etter noen tilbakemeldinger og brøl til medspillere som kunne høres helt bort til Speiderveien, tre-fire vendinger av spill, og en gjennombruddspasning som endte i mål, så begynte pusten å slå tungt. Jeg måtte stadig ta småpauser, og Audun begynte å bli redd for helsa mi. Jeg ga meg ikke, rakk et par finter, før jeg måtte hvile hendene på knærne igjen.
Etter 20 minutter hadde sportslig leder fått nok, og regelrett hentet meg av banen. Jeg så ikke min egen begrensing.
Jeg elsker jo ball, og det å få oppleve gamle minner igjen var helt fantastisk. Det var ellevilt gøy, tross en vanvittig fysisk utfordring.
For dere som har fulgt den lille reisen min, og husker starten, så vet dere at dette ville vært totalt sjanseløst for bare få uker siden.
Jeg må takke Birkenes sin fotballgruppe med A-laget, og Audun og Thom Jarle, for at jeg fikk være med. Ikke minst en takk til alle spillerne som tok meg imot med smil om munnen og et klapp på skuldra. Jeg har en mistanke at de holdt noe igjen, da de skulle gå i press på meg med kula i føttene.
En av mine beste og gøyeste opplevelser på lang, lang tid.
Hilsen Jan Reidar
