«På en reise i Afrika fikk jeg råd om ikke å oppgi “journalist” som yrkestittel i papirene som skulle fylles ut, av sikkerhetsmessige årsaker»- forteller vegdølen i Fædrelandsvennen, Eirin Margrethe Fidje.
Journalisten og en av nyhetssjefene i Fædrelandsvennen Eirin Margrethe Fidje, er vokst opp på Fidjetun. Birkenesavisa fikk en god prat med 28 åringen om det å jobbe i mediebransjen og hennes referanser. Det er en særdeles dedikert ung kvinne, som gjennom sin oppvekst, reiser og journalisthøyskolen har blitt formet til den hun er i dag. Fidje har familien sin boende i Vegusdal der hun er den midterste av tre søsken.
Det er liten tvil om at det valget hun tok for snart 11 år siden var riktig – etter at hun allerede som 10 åring startet «Fidje-posten», og var forut sin tid som ordkløyver og samfunnsengasjert.
Når og hvorfor bestemte du deg for å gå den journalistiske veien, Eirin?
– Interessen for journalistikk har vært der helt fra jeg var liten og bladde i avisene som lå hjemme på kjøkkenbordet. Som 10-12-åring startet jeg faktisk opp min egen avis “Fidje-posten” med storesøster som ekstra journalist. Den fikk rundt 20 abonnenter som stort sett besto av familie og naboer, og leverte ultralokal journalistikk fra Fidje. Den holdt jeg på med i et år eller to før det døde litt bort. Det store veivalget tok jeg mot slutten av videregående. På den tiden nedbemannet mange store redaksjoner, og jeg fikk høre fra flere kanter at det var et utrygt valg, men jeg valgte å lytte til magefølelsen og søkte meg inn på journalistikk likevel. Jeg har aldri angret!
Hvor tok du bachelor og i hvilke aviser og medier hadde du praksis?
– Jeg studerte ved Universitetet i Stavanger. Vi hadde mye praksis der jeg fikk være utplassert både i NRK Rogaland og i Fædrelandsvennen. Det var rett og slett knallgøy, og samtidig skummelt og utfordrende. Etter praksisen i NRK fikk jeg et tilkallingsvikariat i statskanalen som jeg hadde ut studietida, og i Fevennen fikk jeg sommerjobber og etter hvert tilkalling og ulike vikariater da jeg flyttet hjem som nyutdannet journalist. Siden har jeg også jobbet et år i Lindesnes avis, men kom tilbake til Fædrelandsvennen som fast ansatt for litt over to år siden, forteller hun til Birkenesavisa
Du har reist litt i verden Eirin, hva tar du med deg i yrket ditt med tanke på de opplevelsene du har fått gjennom disse erfaringene?
– Det viktigste jeg sitter igjen med er nok respekt for kollegene våre i land med mindre demokratiske styresett enn vi har her i Norge. Da jeg for noen år siden skulle inn som turist i flere afrikanske land, fikk jeg på to av grensene råd av guiden vår om ikke å oppgi “journalist” som yrkestittel i papirene som skulle fylles ut, av sikkerhetsmessige årsaker. Så da var jeg «student» på papiret, og veldig takknemlig for at det er trygt å jobbe for ytringsfrihet hjemme i Norge. Det er ingen selvfølge i alle land, kan vegdølen fortelle.
Hva syntes du er journalistens viktigste rolle i samfunnet vårt?
– Det er mange gode svar på det spørsmålet, for vi har mange viktige roller. Vi sier jo at vi utfører et samfunnsoppdrag, og i det ligger selvsagt at vi skal være kritiske vaktbikkjer overfor offentlige myndigheter og andre makthavere. Men vi skal også sørge for en bred debattarena i samfunnet, for ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har. I tillegg til at vi skal sørge for at folk får nødvendig informasjon om det som angår dem. Det siste er koronakrisen et godt eksempel på, der ser vi at informasjonsbehovet har vært nærmest umettelig. For meg er noe av det viktigste at uansett om vi jobber med store graveprosjekter eller raske nyhetssaker, skal det vi skriver være riktig og nyansert. Vi lever av troverdighet, og må aldri gå på kompromiss av det.
Fortell litt om din hverdag og hva din rolle i Fædrelandsvennen går ut på Eirin?
– Det siste året har jeg vært nyhetssjef, og leder dermed det daglige nyhetsarbeidet i tett samarbeid med to andre nyhetssjefer og nyhetsredaktøren. Jeg fikk en pangstart da koronakrisen rammet bare tre uker etter at jeg gikk inn i stillingen, så læringskurven har vært bratt. Jobben består blant annet i å planlegge, prioritere og veilede i arbeidet med sakene, og ikke minst kvalitetssikre sakene som står på trykk. Etiske vurderinger kan være krevende, men det er faglig veldig interessant å jobbe med.
Formidling blir en større og større utfordring i dag, der internett, bloggere og flere ytrer seg i det offentlige rom -hvordan tror du dette påvirker samfunnet vårt?
– Det er et spørsmål som rommer veldig mye, men jeg kan koke det ned til noen tanker rundt hva det gjør med samfunnsdebatten vår. Nå har bloggere og andre nyhets- og meningskilder enn de tradisjonelle mediene vært en del av det offentlige ordskiftet i mange år, så det er ikke lenger noe nytt. Men det stiller strengere krav også til leserne: Vi som tradisjonelle medier forplikter oss til å faktasjekke grundig før vi publiserer noe som en vedtatt sannhet. Den sikkerhetsventilen har du ikke når du leser en blogg eller et kommentarfelt, og krever at leseren leser med et kritisk blikk.
Når debatten blir så tilgjengelig, vil stemmer som tidligere ikke ble hørt få plass i det offentlige ordskiftet når deltakelsen bare er et tastetrykk unna. Det gir mangfold og er i utgangspunktet veldig positivt. På den andre siden ser vi jo at diskusjoner i kommentarfelt og i forum på nett kan være knallharde, med personangrep, trusler og sjikane. Dermed kan viktige stemmer bli skremt bort fordi de rett og slett ikke orker å stå i harde debatter, og diskusjoner blir fort polariserte. Dessuten stiller det også strengere krav til leseren når påstander presenteres som fakta. Vi har et demokratisk problem dersom folk ikke vil ytre seg fordi de er redde for konsekvensene.
Hva driver du med på fritida?
– Jeg bruker fritida mi først og fremst på å være med de jeg er glad i, i tillegg til at jeg er glad i å trene. I en hektisk arbeidshverdag er trening en arena der jeg ikke tenker på jobb i det hele tatt, og får renset hodet mitt. I det daglige trener jeg crossfit i Kristiansand, men jeg er veldig glad i å gå på ski, og prøver å få tatt noen skiturer så ofte jeg kan. Jeg bruker lysløypa på Engesland og løypene på Bellandsheia så ofte jeg har mulighet, og synes at vegdølene er veldig heldige som har kortreist tilgang til så fine løyper.
Du bor i Kristiansand, men har røttene dine godt festet i Vegusdal. Følger du med på hva som skjer i bygda, utviklingen og hva som rører seg på hjemplassen din?
– Det er heldigvis ikke langt hjem til Vegusdal, så jeg er hjemme nesten hver helg. Jeg følger godt med på det som rører seg, og har en fin familie som holder meg oppdatert. I tillegg leser jeg Birkenesavisa og Lillesandsposten jevnlig. Det er utrolig mange dyktige ildsjeler i bygda som gjør en imponerende innsats for å holde bygda levende, avslutter vegdølen.
