Mobbeombud Erik Songe-Møller skriver om det viktige møtet mellom foreldre og skole.
Et foreldrepar er bekymret for sønnens trivsel på skolen. De opplever at han blir mobbet, og de har problemer med å få ham på skolen. De har bedt skolen om et møte for for å legge frem bekymringene og utfordringene på vegne av sin sønn. I for mange tilfeller er dette møtet starten på et mareritt for foreldre og deres barn.
De er få i prosent, men mange i antall. Disse foreldrene vet akkurat hva jeg snakker om. Det startet som en liten bekymring rundt sitt barn, og utviklet seg til en dyp tillitskrise. Dette er en skyggeside av den norske skolen, og det er underkommunisert både i offentligheten og internt i skolene.
Hvis du har barn i skolen og fremdeles ikke helt skjønner hva jeg snakker om, er du egentlig heldig. Da har du sannsynligvis et barn som trives og klarer seg godt på skolen. Det kan også godt være at ditt barn har hatt utfordringer, men du har opplevd skolen som en god dialogpartner, og utfordringene som barnet ditt har, blir hensyntatt og imøtekommet etter beste evne. Det er slik vi vil ha det. Men den gruppen familier som jeg snakker om, hører vi ikke så mye fra. De vil ha minst mulig med skolen og offentligheten å gjøre. De orker ikke møte på foreldrefester, foreldremøter eller fellesaktiviteter. Disse familiene er redde for at historiene deres vil gjøre vondt verre hvis de deler dem. De har barn som i årevis har opplevd mobbing og mistrivsel, og verken barna eller foreldre identifiserer seg med det store fellesskapet.
De fleste foreldre innser at skolen ikke kan løse alle problemer. Foreldre har heller ingen problemer med å akseptere at deres eget barn kan være en utfordring for skolen. Foreldre lar seg også veilede av skolen. Men alt dette hviler på en grunnleggende forutsetning: Foreldre må være overbeviste om at skolen faktisk liker barnet deres, og at barnet er ønsket i klassen og på skolen.
I en konfliktsituasjon med skolen har ofte skolen sin versjon av hvordan eleven har det, mens foreldrene har en helt annen historie å fortelle. Foreldrene sier at skolen forsterker barnets utfordringer og mener skolen ikke tilrettelegger godt nok. Eleven selv svarer ofte det han eller hun føler seg forpliktet til å svare i den gitte situasjonen. At eleven selv oppgir én versjon til skolen og en annen til foreldrene kan i seg selv være tegn på at noe har gått galt. Det kan være et signal om at kommunikasjonen mellom skole og hjem er dårlig.
Så hva er løsningen? Hva gjør de skolene som lykkes med dette? Svaret er like enkelt som det er briljant. De lytter til elevene og foreldrene. De innrømmer, og kan beklage feil og utilstrekkelighet. De gir heller aldri opp. Skolen har ingenting å tape på å vise ydmykhet og feilbarlighet. Tvert imot, så vinner de elevenes og foreldrenes troverdighet og tillit.
En god relasjon mellom skole og hjem er skolenes ansvar, på samme måte som relasjonen mellom lærer og elev er lærers ansvar. Skolen representerer ikke bare den profesjonelle parten i kommunikasjonen, men det er også den parten som sitter på den reelle makten. Det hviler derfor et enormt ansvar på skolene, og skoleledere spesielt. Mitt budskap til skoleledere er derfor: Legg forutinntatthet til side, og lytt til disse familiene. Vær ærlige. Hvis skolen på en eller annen måte ikke evner å tilrettelegge for barnet, vær ærlige om det også. Det aksepterer barn og voksne.
Så tilbake til dette første møtet med skolen. For disse familiene er dette et livsviktig møte. Jeg tror ikke alle skoleledere har tatt innover seg at de ordene som nå skal utveksles er et være – eller ikke være – for disse familiene.
Erik Songe-Møller
Mobbeombud i Aust-Agder
