Det har lenge vært klart for alle som har fulgt med i debatten og skriveriene rundt den anstrengte kommuneøkonomien i Birkenes at deler av Kommunestyret har en helt annen oppfatning av kommunens økonomiske situasjon enn rådmannen og hennes stab. Etter forrige ukes kommunestyremøte sa rådmannen det rett ut til Lillesandsposten; «Vi lever i to forskjellige økonomiske verdener».
Bakgrunnsteppet er den omstridte og svært upopulære eiendomsskatten på hus, hytter og andre næringseiendommer som flertallet i Kommunestyret vedtok å innføre for å redde årets budsjett og bidra til å snu den negative økonomiske utviklingen. Da budsjettvedtaket ble fattet lå kommunen an til et underskudd på rundt ni millioner kroner. Resultatet ble som vi nå vet 2,1 millioner i minus. Enkelte kommunestyrerepresentanter tar det som et bevis på at kommuneøkonomien allerede nå er så god at eiendomsskatten kan avvikles i 2015, etter bare ett år.
Rådmannen på sin side gjør det hun kan for å overbevise politikerne om at eiendomsskatten er tvingende nødvendig for at kommunen 1) skal kunne drive forsvarlig og lovlig i en vanskelig omstillingsperiode, og 2) skal kunne bygge opp igjen disposisjonsfondet som skal redde budsjettet når uforutsette utgifter dukker opp. Når fjorårets underskudd er dekket opp, er det én million igjen på disposisjonsfondet. Da skal det ikke mye ekstra spesialundervisning i skolen til før et marginalt budsjett sprekker. Og investeringer, som øker kommunens allerede formidable lånegjeld og vil belaste driftsbudsjettet ytterligere, kan man bare glemme.
I enhver bedrift med over 300 ansatte og 300 millioner i omsetning vil inntekter og utgifter svinge med noen millioner opp eller ned fra år til år. Da er det viktig å ha en buffer til å klare uforutsette utgifter. Akkurat som bankene anbefaler private husholdninger å ha minst ei månedslønn i banken, slik at man slipper å ta opp et dyrt forbrukslån dersom kjøleskapet ryker eller bilen må på verksted, anbefales kommunene å ha 30 prosent av årsomsetningen på bok. For Birkenes kommune betyr det 100 millioner kroner. Kommunen har 1 million.
Men rådmannen når ikke fram med sitt budskap, til tross for at den ene eksperten på kommuneøkonomi etter den andre gjentar det samme budskapet. Sist uke hadde Kommunestyret besøk av generalsekretæren i Kemner- og kommunekassererforbundet og en representant for Agder revisjonsdistrikt. Begge underbygde rådmannens syn på birkenesøkonomien. Økonomiekspertene hadde knapt rukket å forlate kommunestyresalen før en kommunestyrerepresentant framsatte påstanden om at eiendomsskatten var innført på feil grunnlag.
Det er lov å være uenige i virkemidlene for å få kommuneøkonomien på fote igjen, og motstanden mot eiendomsskatt er ikke vanskelig å forstå. At det jobbes med å fjerne den upopulære skatten så raskt som mulig er også helt på sin plass. Men når det stadig vekk sås tvil om rådmannens framstilling av de økonomiske realitetene, kan det raskt oppfattes som om den politiske ledelsen har mistillit til den administrative ledelsen av kommunen. Det kan bidra til å svekke omdømmet til en kommune som allerede har fått sin dose negativ omtale.
Det er det samme som om styret i en bedrift skulle gå offentlig ut og kritisere den daglige lederen og hans/hennes stab. Hva det ville ha å si for bedriftens posisjon i markedet er ikke vanskelig å tenke seg. Vi velger også å tro at bedriftens styre ville se på oppsigelser som en siste utvei for å redde bedriften. Blant enkelte styremedlemmer i AS Birkenes Kommune synes stillingskutt å være første prioritet, mens økte inntekter er siste utvei. Det er en merkelig styrefilosofi, etter vår mening.
Da har vi mer sans for Anders Christiansens (Ap) forslag om å samle de politiske partiene for å bli enige om en vei ut av eiendomsskatteuføret. På den måten kan man forhåpentligvis kutte ned på eiendomsskatten gradvis, samtidig som kommunen ruster seg til å yte et tjenestetilbud som både er tilpasset fremtiden og innenfor de gjeldende lover og regler.
