Masseevakueringa til Herefoss, Vegusdal og Birkenes i april 1940

Fredag 19. april i 1940 hadde Fædrelandsvennen en omfattende artikkel om «folkestrømmen» fra kystbyene innover i bygdene. Avisa hadde over telefon snakka med lensmennene i begge Agder-fylkene.

Om forholda i vårt nærområde er det å lese:

– Lensmann Wangsnes i Herefoss, Mykland og Tovdal forteller at det der er kommet opp mellom 400 og 500 evakuerte. De aller fleste er fra Kristiansand, men der er også en del Arendals-folk og noen fra Oslo. En er i full gang med å ta opp fortegnelse over de evakuerte, og til nå er der ført opp 300 navn. De evakuerte er fordelt på gårder, skolehus og bedehus i Herefoss, Mykland og Tovdal. Penger har folk her, som på de fleste andre steder, lite av, og det er knapt også med mat. Etter planen skulle der ha vært mellom 500 og 600 evakuerte i lensmannens distrikt.

Hans Vangsnes hadde vært lensmann helt siden freden etter 1. verdenskrig i 1918. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) og var lensmann gjennom hele 2. verdenskrig.

Vegusdal opplevde ei flyktningkrise. Tilstrømminga til det ganske folkefattige herredet var enorm. Og da Fædrelandsvennen ringte lensmann Elling Vegusdal, hadde han allerede full oversikt hva antall angikk.

– Vi har nøyaktig 1232 evakuerte i Vegusdal […] det er folk fra alle mulige distrikter, men naturligvis mest fra Kristiansand, Oddernes og Vennesla. Vi skulle hatt 493 personer, så det ble et svare spetakkel å skaffe plass, men det gikk allikevel utmerket, fordi bygdefolket forstod at de måtte hjelpe i en slik situasjon. Vi hadde enda flere folk enn dette, men vi fikk sendt noen videre med lastebiler til Bygland og Valle.

Lensmann Vegusdal forteller om overbefolka hus og mangel på matforsyninger i flyktningkrisa.

– På Vatnestraum og Skreros er der voldsomt med folk. Alle hytter der er overfylt, og gårdene har tatt inn alt som der på noen måte kunne skaffes av plass. En av gårdene på Skreros skulle hatt 26, men man har tatt imot ennå flere. Matspørsmålet er imidlertid vanskelig. Forsyningsnemda i Kristiansand må se å få opp mat til oss.

Også Elling Vegusdal meldte seg inn i NS høsten 1940 og var lensmann gjennom hele krigen. Både lensmann Vangsnes og lensmann Vegusdal måtte ut av sine embeter da freden kom, og ble dømt i landsvikoppgjøret.

Til gamle Birkenes kom det også mange flyktninger – ifølge Fædrelandsvennen «adskillig over 1000».

Avisa hadde tall gjennom kontakt med ganske nylig tilsatte lensmann Erling Birkeland.

– Bare fra Kristiansand er der 900. Alle er på gårder. Der lå noen på skolehus, men disse ble flyttet over til gårder, da skolene nå er begynt igjen.

Det kan virke som Birkenes var noe bedre rusta til å håndtere flyktningstrømmen. I hvert fall uttaler lensmannen avslutningsvis:

– Hittil har det gått bra med å skaffe mat.

Lensmann Erling Birkeland meldte seg ikke inn i NS. Ved minst to henvendelser fra nazimyndighetene nekta han å melde seg inn. Og sommeren 1943 ble han erstatta av en nazist.

Mandag 22. april hadde Fædrelandsvennen en ny artikkel om den enorme evakueringa fra Kristiansand og Arendal. Denne gang var det doktor Otto Dal som uttalte seg om omfanget og forholda i vårt område.

Han var distriktslege og hadde derfor et stort kontaktnett. Dette nyttiggjorde han seg av som en sentral person i motstandskampen, bl.a. i den etterretningsorganisasjonen XU.

Denne topp hemmelige etterretningsorganisasjonen bestod av 17 distrikter rundt om i Norge, som alle hadde sin sjef. De rapporterte via MI2 i Stockholm og direkte til FO2 (Forsvarets Overkommando) i London.

Det meste av XUs virksomhet ble holdt hemmelig helt fram til 1988.

Våren 1942 kom Gestapo (tyskerne hemmelige statspoliti) på sporet av XU. Etter flere måneder i skjul for tyskerne, i et uthus på Røynås, kom doktor Dal seg over til Sverige – det meste av fluktruta tilbakela han på sykkel. Siste del av krigen var han i USA.

Om helsetilstanden til de evakuerte i bygdene våre, forteller doktor Dal til Fædrelandsvennen 22. april 1940:

– Det er nesten fantastisk, men det er virkelig ikke meldt noen alvorlige sykdomstilfeller siden evakueringen begynte. Og nå er folkemengden i Birkenes sikkert det tredobbelte, og fødslene har i denne tid vært det fire-dobbelte. Det har vært rene flakset hva sunnhetstilstanden angår i mitt distrikt.

– Dette er så meget mer bemerkelsesverdig, da det har vært den rene folkevandring øst og innover innlandsdistriktet.

Ifølge Fædrelandsvennen var Dals legedistrikt på den tida stort – gamle Birkenes, Herefoss og Vegusdal, foruten Tveit og deler av Landvik.

Doktor Dal hadde sitt kontor på Grødum, og ble med tida en populær og respektert mann rundt om i bygdene. I boka si «Det brenner i hatten» (1995) skriver han blant anna om det lokale folkeferdet.

– Folk i Birkenes kan på mange måter minne om setesdøler. De er preget av en relativ trang dal og atskillig isolasjon, i hvert fall vinterstid. Man må være lenge sammen med dem, og gjerne ofte, før en lærer å kjenne dem.

Men sjøl om dalen var trang, syntes han den var fin. Ankomsten sin hit med familien skildrer han sånn:

– Den rolige, stille elven gled langsomt gjennom et landskap av grønne jorder. Det var tette skoger på begge sider av elven, og midt i landskapet lå kirken. Spiret pekte som en finger mot himmelen. Et vakrere bilde hadde jeg aldri sett […] med en befolkning som bar over med gale diagnoser, var navnet Birkenes overskriften over noen av våre lykkeligste år.

– Det hadde vært mange leger før meg. Den eneste som ble husket, var doktor Balchen. Han var far til den verdenskjente flygeren Bernt Balchen. Når jeg spurte en pasient om tidligere sykdommer, fikk jeg alltid servert hva doktor Balchen hadde sagt: At han ble tilkalt til øyeblikkelig hjelp og møtte likfølget på vei til begravelse, var helt i sin orden. Han hadde ikke hatt mulighet til å rekke dit opp før. Dermed deltok han i begravelsen med den største selvfølgelighet.

I Fædrelandsvennens artikkel 22. april i 1940, siteres doktor Dal videre:

– Enkelte netter kunne det være 35 mennesker i ett hus, og da er det klart at sykdom har lett for å spre seg. Under evakueringen var det også en hard påkjenning for mange. Lungebetennelses-patienter ble tatt ut av sine senger og satt tilfeldig ute i snøen. Patienter jeg hadde hatt små operasjoner på, var plutselig forsvunnet når jeg kom tilbake og skulde ta stingene.

At flukta innover i bygdene ble ei hektisk ferd, viser følgende annonse i Fædrelandsvennen torsdag 18. april:

– Hvit evakueringssekk tapt mellom Ålefjær og Birkeland. Inneholder bl.a. duntepper, puter, skinnkrave og undertøy. Henvendelse kjøpmann Vollan, Birkeland eller Evangelisten Bokhandel. Dusør.

Ifølge distriktslege Dal var det etter mottak av alle flyktningene i Mykland, Vegusdal og en del av Herefoss blitt «så folkerikt at en knapt kan kjenne seg igjen».

Av ukjent grunn trekker doktoren fram et annet legedistrikt, hvor det ikke var kaotisk etter krigsutbruddet.

– Det eneste sted hvor det hele tiden har hersket de mest idylliske forhold, er Lillesand. Her gikk folk på gaten og koset seg med en sigar da tyskerne kom, og tok det hele som en dagligdags affære.

Dette stemmer nok ikke helt med andre kilder om hvordan forholdene var nede i Lillesand i dagene etter 8. april.

Avslutningsvis forteller doktor Dal til Fædrelandsvennen om flytting av sykehus til Birkenes.

– Nå planlegger man å flytte Kristiansands sykehus til Den Kristelige Ungdomsskole på Birkeland, hvis det blir nødvendig å forlate byen […] Der er store og lyse lokaler. Men en får i lengste laget håpe at dette unngås.