Onsdag 7. februar blei den aller fineste skidagen hittil i vinter. 10 cm. nysnø om natta gjorde susen slik at de ni Gubbene fikk silkeføre på sin rundtur på Lunseheia denne dagen. Toralf Aas og undertegnede som nylig hadde fylt de firs med tre dagers mellomrom, var enige om at vi var heldige som i såpass høy alder fortsatt kunne oppleve slike flotte skiturer.
I matpausen med tilhørende bål i kanten av Eldhustjønn, fikk vi besøk av to hunder med sine foresatte, Arvid Falander og Trond Harstad på slep. De hadde større sportslige ambisjoner enn Gubbene, så de forsvant over alle hauger før vi var ferdige med maten.
BÅLVARME. Godt å varme seg ved bålet bak husa på Vindvann. Fra venstre: Ragnar Høygilt, Ivar Aanesland, Aage Ragnar Hellerslien, Gunnar Birkeland og Roald Rokseth.
Dagen etter var det også meldt strålende sol, så vi avtalte derfor å ta en tur til Vindvann på torsdagen. Det møtte da opp seks forventningsfulle Gubber, blant disse noen som ikke hadde hørt om stedet før og derfor heller aldri hadde vært på Vindvann. Sola uteblei dessverre, men skiføret var ypperlig så det var ingen sure miner.
Stedsnavn er som regel gamle, men ett navn er kommet til i nyere tid: «Smørehola».
Det hadde seg slik at for omkring 10 år siden var vi en gjeng på veg til Vindvann, men godt og vel halvveis ville Oddbjørn Helleland gi opp og snu heim for han hadde så dårlige ski. Da kom Jens Vellene til unnsetning og smurte skia slik at Oddbjørn kunne fortsette. Derfor mente han at dette myrkjerret som ligger litt lavt i terrenget, heretter måtte kalles «Smørehola». Og slik har det blitt, selv om ikke Trygve Løland enda har fått det inn på kartet.
Ned til Smørehola er det en bratt skråning som kan være litt utfordrende. Denne dagen var det Gunnar Birkeland som fikk føle på det. I fallet blei den ene skistaven delt i to, og dermed måtte skituren videre fullføres med én hel skistav. Over Storemyr pleier Gubbene ofte å gå med såkalte dobbelttak, så vi var spente på hva slags teknikk Gunnar ville benytte med sin ene skistav?
GUBBENE. Oppstilling for fotografering. Legg merke til person nr. 4 fra venstre som bare har én stav.
I Vindvann-området er vi innenfor det som fikk navnet «Oggemarka» på slutten av 1930-tallet da ordninga med skitog fra Kristiansand blei lansert av NSB. De hadde ski og staver til utlån merket med NSB sin logo. Snakk om service! I fine vinterhelger kunne det vrimle nærmere 1000 glade skigåere i løypene omkring Oggevatn stasjon har Olga Nystøl skrevet. Nesten alle skolene i Kristiansand og Vennesla hadde sine skidager i Oggemarka. Skitogene gikk helt til slutten av 1960-åra. Det blei også satt opp Tyttebærtog på høsten.
På en solrik odde i Vindvannsvannet bygde Donn i 1947 ei hytte med overnattingsmuligheter. Der kunne skifolket også få kjøpt varm buljong. Hytta blei veldig populær, men brant dessverre ned tidlig på 1960-tallet. Nå er det stillheten som råder i Oggemarka.
Gården Vindvann hadde fastboende til langt uti 1940-åra. I Historielagets årsskrift nr. 25 fra 2006 er gjengitt en minneoppgave av Malli Vindsland (1892-1980) og et tillegg av dattera, Gudrun Sørli. De forteller om tida rundt 1930 da Malli bodde på Vindvann. Å gå til butikken som lå på Vatnestrøm, innebar fem kilometer gange i skogen pluss 1,5 timer roing over Ogge. Mannfolka bar gjerne en 50 kilos mjølsekk på ryggen og andre varer i hendene opp de lange, bratte bakkene til Vindvann.
Men vi skulle ikke gå mot Ogge, vi skulle komme oss tilbake til Lundevannet før det blei mørkt – og det rakk vi greit. På de 11-12 km vi gikk denne dagen hadde vi brukt omkring fire timer; en vel anvendt tid mente alle Gubbene.
Olav Heimdal
______________
Brukerskapt
