Fra kjøkken og stue kan man åpne ei dobbeltdør å gå inn i det som føles som ei helt anna tidsepoke.
I hagen står det også et stabbur. Det blei lafta og bygd av broren Kjell Eirik.
Jeg har tatt turen til Wenche og Finn Stoveland på Flaa. Denne formiddagen er det sol og mild høstluft, bladene henger fortsatt på trærne i nydelige høstfarger. Jeg trekker pusten og tar inn omgivelsene fra tomta, naturen og de flotte heiene rundt. Det har en beroligende effekt. Wenche åpner døra og ønsker velkommen inn. Jeg blir møtt med lukta av nytrukken kaffe og sveler som Wenche har gjort klart på et brett – du har tid til en kopp kaffi etterpå, sier Finn?
– Jeg har alltid tid til kaffi, svarer jeg!
Det er akkurat som om omsorgen sitter i veggene hos Wenche og Finn.
Wenche er opprinnelig fra Tvedestrand, og Finn fra Stoveland. De ble kjent gjennom ei felles venninne fra Herefoss og da Wenche begynte på folkehøyskolen på Birkeland i 1973, var det ikke vanskelig å overtale Finn til å komme på besøk. Finn var akkurat ferdig med militæret og jobbet ved Exellent klesbutikk i Grimstad. På et tidspunkt kom han med en gul angoragenser til Wenche.
– Den husker jeg syntes var så fin, det var mange som ønsket seg en slik ler Wenche.
Det må ha funka, for nå har vi holdt sammen i nærmere 50 år, humrer Finn.
Med unntak av et halvt år i klesbutikk har Finn jobbet mesteparten av sitt yrkesaktive liv med veivedlikehold. Etter han ble pensjonist har han også vært å finne bak rattet på noen av bussrutene til Setesdal bilruter, samt et par vintere i Finnmark hvor han har drevet med vintervedlikehold av veiene. Før Wenche ble pensjonist for to år siden, har hun et langt arbeidsliv i kommunens helsetjenester bak seg. Der har hun jobbet siden 1975, og mange kjenner nok ansiktet hennes derfra.
Da de giftet seg i 1975 valgte de å bosette seg i Nordåsbakken. Her kom også tre av barna. Etter hvert ble det et ønske om å komme litt ut av sentrum og de begynte på husprosjektet på Flaa.
– På den tiden valgte vi hus i kataloger. Vi fant et hus vi likte som utgangspunkt og så gjorde vi noen personlige tilpasninger etter behov, sier Finn.
– Jeg husker jeg ønsket meg egen inngang til vaskerom og dusj, for å kunne spyle av skittent regntøy og dresser til ungene, supplerer Wenche.
– Vi fikk bygge på Flaa i nærheten av noen venner og andre barnefamilier. Etter hvert fikk vi også et fosterbarn. Det var fint å se de fire barna bruke områdene rundt husene i naturen og se kreativiteten de utviklet. De hadde et godt felleskap med barna i nabohusene. Etter hvert engasjerte vi mødrene oss i å lage til søndagsskole, adventsfrokoster og juletrefester for barna på grendehuset på Flaa.
– Det blei fine samlingsstunder for både barn og voksne, forteller Wenche.
Etter hvert som barna ble eldre, ble det mye kjørevirksomhet til og fra Birkeland for å delta på ulike aktiviteter. Alle ungene var med i korps. Det var naturlig for Finn å følge opp barna å engasjere seg som voksenleder i korpset.
Nå er barna voksne og har fått egne barn. Wenche og Finn er blitt besteforeldre og pensjonister. De trives godt i heimen de har bygd og i livet de har skapt sammen.
– Vi er glade i å samle folk. Vi setter veldig pris på å samle til vennesamlinger og familietreff. Gjerne ute i hagen om sommeren til grilling, diverse leker og konkurranser. Det er fint å få være sammen og vise at man setter pris på de rundt seg. Det er de skjønt enige om både Wenche og Finn.
Huset og tomta har forandret seg etter hvert som livssituasjonen og behovene har endret seg.
Når du kommer inn fra vindfanget, kommer du inn i det som før var spisekroken til kjøkkenet. De har satt opp et tilbygg ut mot hagen og har fått plass til både kjøkken og ei hyggelig stue. Wenche har valgt farger, møbler og tekstiler av nyere tid som de liker og trives i. De gule stolene er et blikkfang i rommet og gjør seg godt sammen med de blå-grønne veggene.
Her fyrer vi gjerne i ovnen, ser «Gullrekka» på fredagskvelden eller faller til ro med lesing og andre småsysler, forteller Wenche.
Fra kjøkken og stue kan man åpne ei dobbeltdør å gå inn i det som føles som ei helt anna tidsepoke. I dette rommet står det en gammel rokokko salong, spisestue, og pyntegjenstander fra ei svunnen tid.
Inntil veggen står det både piano, trøorgel og trekkspill.
– Jeg setter meg gjerne inn her for å spille litt trekkspill. Det blir en form for avkobling og ro, forteller Finn.
Rommene i huset er i seg selv en opplevelse. De forteller en historie. Det er fasinerende å se hvordan man kan utrykke seg kreativt med ulike stilarter fra forskjellige tidsepoker i ett og samme hjem. For Wenche er det viktig å fylle huset med ting de liker.
– Det er ikke så mye her av verdier, men det har stor affeksjonsverdi for oss, sier Wenche.
Soverommene er innredet i ulik stil. Likt for dem alle er at i stedet for å kjøpe nye gjenstander på Bohus, har hun kjøpt «nytt» på ulike bruktbutikker og kombinerte med gjenstander hun har fra før. Produktene ved speilet på det ene soverommet, er fra Wenche sin bestemor.
På det grønne soverommet har hun brukt tapet som tar opp grønnfargen i malingen på kontrastveggen. Ett godt tips om man ønsker å bruke tapet i et rom.
Utenfor huset er det en pent opparbeidet hage. Her er det flotte krukker, busker og bed, noe som blomstrer fra tidlig vår til sein høst. Jeg trives godt ute i hagen, sier Wenche. For meg blir det en form for avkoblingsaktivitet.
I den ene delen av hagen er det også kjøkkenhage og et flott drivhus med diverse urter og grønnsaker.
– I sommer var vi sjølforsynt med tomater, agurk og paprika. Det gir mye glede å kunne gå ut å høste det vi har sådd, smiler Wenche.
– I hagen står det også et stabbur. Det blei lafta og bygd av min bror, Kjell Eirik Stoveland, forteller Finn.
Han lærte seg kunsten å lafte, og bygde et til oss i 2007. Det er et bygg vi har hatt mye glede av.
Som de andre rommene Wenche har fått sette sitt preg på, er også dette fra en helt egen tidsepoke.
Her er det møbler og pynt fra parets foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Det er mange av gjenstandene som kaller frem gode barndomsminner, forteller Wenche.
Skuffen i bordet fra Wenches besteforeldre inneholder akkurat de samme tinga som det gjorde da Wenche var lita jente. Det er riktig nok bare litt bestikk og noen plastskjeer, men det ligger der på samme plass. Gardinet i vinduet er det Wenches mormor som har sydd og brodert med skriften «Hvor i verden jeg drar, tanken på hjemmet jeg har».
Vi avslutter formiddagen i det idylliske drivhuset med en kopp kaffi og litt svele i de fine hvite kurvstolene.
Det blir mer og mer tydelig for meg at Wenche er ei dame som er god på atmosfære. Hun tar seg tid til å gjøre «det lille ekstra», og viser at de setter pris på de som tar seg tid til å komme innom. Tusen takk.
Maria Nordal Gjedrem (tekst og foto)
Følg interiørkonsulent Maria Nordal Gjedrem på Instagram:
@maria.gjedrem
