Etter en lang og god ferie gikk vi tilbake til skolehverdagen, en hverdag som skulle være godt planlagt og lagt til rette for at nå skulle det endelig bli bra. Vi var så optimistiske på at NÅ skulle det bli bra.
Det ble ikke det.
Time etter time med samtaler i telefon og møter. Alt av instanser er involvert; PPT, spes ped koordinator, sosiallærer, lege, helse sykepleiere, assistent (livvakt), rektor, assisterende rektor, lærer og familieterapeut.
Det synses og diskuteres i timevis, om et lite sårbart barn.
Et lite sårbart barn som virkelig ikke har det bra, hen går på medisiner for å hjelpe å sove, for vondt i magen. Medisiner som fungerer som et mikroskopisk Norgesplaster på en arteriell blødning.
Jeg spurte mitt lille sårbare barn: Hvorfor vil du ikke være på skolen?
– Jeg blir så stressa mamma, jeg har vondt i hodet, magen, halsen og føler meg spysyk. Det kjennes ut som om jeg skal dø.
Det gjør noe med en som forelder når barnet sier det.
Hen blir syk av å være på skolen. Vi jobber så uendelig hardt for å få skolen til å hjelpe hen på best mulig måte.
Skolen har da nektet – selv med legeerklæring å godta hjemmeskole. Noe vi og barnet ønsker mere enn at han skal sitte i timen få minutter før han blir stressa og må ut på grupperom. Et utenforskap, skapt av skolen selv.
Dette blir brukt mot oss som foreldre fordi hen skal være på skolen og i det «normale». Å sende barnet sitt til oppbevaring på skolen, nesten ingen læring, fordi hen er utslitt og ikke orker, fordi hen SKAL være i «normalen».
Kanskje den berømte «normalen» ikke passer for alle, alltid?
Hadde hen kanskje vært tjent med å ha hjemmeskole et par dager i uka for å få noe læring?
Ledelsen snakker med advokater i KS (Kommunenes sentralforbund) og allierer seg med de.
Hva vet en advokat i KS om mitt barns helse? Vet KS at mitt barn går i klasse med mobberen? At VI har blitt spurt om å bytte skole?
Hvem skal vi alliere oss med? Finnes det noen som kan kvesse sine klør og stå på vår side?
Dette er nå en så betent sak at folk kvier seg for å komme med noen som helst uttalelse vår vei. Det føles både urettferdig og maktesløst å stå i denne kampen alene mot kommunen og deres titulerte ansatte, ansatte med titalls år med erfaring, sikkert flere hundre år til sammen, som de skryter av hver gang vi prater sammen, men som jeg absolutt ikke kan se de bruker.
Hadde vi vært i denne situasjonen da?
Vi hadde en helt av en fastlege som fikk barnet inn på ABUP (avdeling for barn og unges psykiske helse). Noe vi er uendelig takknemlige for. Endelig skal hen få hjelp en plass.
Det finnes ikke et gram av tvil i mitt sinn, her bruker ledelsen på skolen utmattelse strategi.
De kan sykmelde seg når de vil. Når de går fra jobben, er dette glemt for de. Det er det ikke for mitt lille sårbare barn.
«Grethe»
Mor
_____________
Leserinnlegg
