Jeg var egentlig ferdig med å skrive ukens Tenkesmia, men etter torsdagens kommunestyremøte, så velger jeg å tilføye noen setninger.
I saken som var oppe angående bosetting av flyktninger 2022, så hadde Odd Gunnar Tveit noen uttalelser som ble stående uimotsagt. Er det noe jeg angrer på i etterkant av dette møtet, så er det at jeg ikke tok ordet i denne saken.
«Det som er problemet i Birkenes, er at flyktningene de trives så voldsomt, så etter 5 år så fortsetter dem å bo i kommunen», sier Odd Gunnar Tveit i sitt innlegg.
Jeg vil påstå at det er et langt større problem, at en folkevalgt, selv etter 25 år, ser på det som et problem, det at mennesker som kommer til Birkenes trives så godt, at de ikke ønsker å flytte herfra.
Det er en usmakelig påstand. Og de innbyggerne dette gjelder, fortjener så langt ifra å få slikt servert, det er egentlig bare trist.
Når Tveit videre sier, at «vi må integrere de som vi har, isteden for å ta imot flere», så vil jeg jo påstå at han snakker imot seg selv. Når flyktningene som kommer til Birkenes trives så godt, at de ønsker å bli boende i kommunen, så er vel nettopp det et godt tegn på at kommunen faktisk lykkes med å integrere. Det å ønske dem videre på reisefot etter 5 år, kan vel sies å være alt annet enn en god integreringspolitikk.
Og nå til det jeg egentlig hadde tenkt å dele med dere i dag.
Mye er sagt om kommuneøkonomien de siste ukene, og jeg tror de fleste av oss forstår at kommune-Norge nå står ovenfor store utfordringer i de kommende år. De fleste midlene må brukes på de mange lovpålagte oppgavene kommunen er pålagt, samt slukke de branner som allerede har oppstått.
Så finnes det helt klart mange ulike meninger og grunner til hvorfor så mange kommuner nå sitter i denne situasjonen. Mye er nok selvforskyldt, konsekvenser av tidligere valg som er tatt. Men mye er nok også politikk på et høyere nivå.
Statens fordeling av kostbar symbolpolitikk, som i ulik grad gjenspeiler seg i bland annet landets klima, energi og avgiftspolitikk. Samt en skjev skattepolitikk, og en overdreven byråkratisering, som skaper ineffektivitet og stjeler ressurser fra viktige samfunnsoppgaver, er i mine øyner noen av de utfordringene kommune-Norge, både indirekte og direkte står ovenfor.
Flere kommuner lider, utgiftene er langt større enn inntektene. Staten pålegger kommunene stadig flere og flere lovpålagte oppgaver, uten at nødvendige midler følger med. Det er liten tvil om at dette svekker velferdsstaten. Og da er det naturlig å spørre seg, hvem blir hardest rammet?
Jo, det er samfunnets svakeste. De som er helt avhengig av kommunens tjeneste. Det gjelder barn og unge som trenger tilrettelegging i hjemmet, på skolen og i barnehagen. Det gjelder eldre som ikke lenger har helse til å klare opp i sin egen hverdag. Det gjelder mennesker med psykiske og fysiske helseutfordringer. Det gjelder dem som er avhengig av en god rusomsorg. Det gjelder mange, men det gjelder aller mest de som ikke har mulighet til å stå alene.
Fokuset på at vi må «be om hjelp!» har vært stort de siste årene, og sterkt blir vi oppfordret til å minne hverandre på nettopp dette. Ingen skal måtte stå alene, men kan vi egentlig love det? Kan vi være trygge på at den hjelpen vi trenger finnes? Kan vi være trygge på at den politikken som føres, ivaretar dette grunnleggende prinsippet?
Jeg tror det er riktig å erkjenne at grunnmurene i flere av våre systemer har slått sprekker. Et godt eksempel på dette er nå de sjy høye strømprisene, som velter privatøkonomien til en stor del av den norske befolkning, og hvor også deler av næringslivet blir satt på prøve. Et resultat av en villedet energipolitikk, krydret og til dels kamuflert av en klimapolitikk, som heldigvis nå synes å bli avkledd. Staten tjener store penger, og igjen er det de med minst som blir hardest rammet.
Jeg håper vår nye regjering klarer å ta tak i disse store utfordringene samfunnet nå står ovenfor. Igjennom å føre en politikk som i langt større grad ivaretar vår helse, selvforsyning og sikkerhet.
Vi kan lære av vår fortid, men den vil ikke kunne endre en tilbakelagt dag. Derimot vil den kunne ha mye å si for vår fremtid.
Jeg tror også det er viktig å minne hverandre på at vi alle må bidra til å skape et samfunn det er godt å være menneske i. Jeg tror det å gi av sin egen tid i møte med andre, har langt større betydning enn det vi kanskje tenker over. Vi trenger alle å bli sett, ikke bare av et system, men også av de menneskene vi har rundt oss. Og kanskje viktigst av alt, er det å se de menneskene som ikke har noen rundt seg i det hele tatt.
Silje Bjørnarå Drangsholt
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
