Vi er inne i adventstiden, vi teller dagene frem til høytiden der vi husker på den eldgamle beretningen om en Gud som i redningsaksjon for jorda og menneskeheten steg ned og ble menneske.
Vi er inne i en tidsepoke der vi gjennom nyheter og overordnede politiske beslutninger blir fortalt at vi mennesker skal redde jorda.
«Frykt ikke!» var det første engelen som møtte gjeterne ute på marken sa.
Vi er inne i en tid der vi hører våre unge si at de ikke ønsker å sette barn til verden, i frykt for hva fremtiden vil bringe. Hva har vi formidlet til våre barn og unge som får de til å tenke sånn?
Vi hører at Maria lovsang Gud da hun var gravid med Jesus: «Min sjel opphøyer Herren, Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter Ham.»
Frykten for Herren er begynnelsen til visdom, står det et annet sted i den eldgamle boka.
Vi er inne i en tid der vi ser ut til å la frykt for jordas fremtid styre våre overordnede politiske valg, i stedet for sindige, gjennomtenkte vurderinger. Handling ser i mange tilfeller ut til å være viktigere enn hva man faktisk oppnår med det som gjøres.
«Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket», sa engelen videre til gjeterne.
Gleden over at Gud ikke hadde forlatt oss og jorda vår. Gleden over Guds redningsaksjon.
Si det til våre barn, og si det til våre unge: Det var ikke mennesket som skapte denne fantastiske verden vi lever i, så nøye tilpasset slik at mennesker, dyr og natur kan leve her. Vi skal gjøre vårt ytterste for å ta vare på hverandre og jorda vår. Det gjelder både på det personlige plan og det politiske. Forvalteransvaret er både et kristent kall og politisk ansvar. Men vi trenger ikke å bære byrden av det på våre egne skuldre.
«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by»
Ruth Kylland Martinsen
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
