Denne uka var Ronny Thomassen ute med et leserinnlegg, under overskriften «vi leser ord som «godt nok» og «tilstrekkelig». I sitt innlegg går han hardt ut mot kommunens politikere, og deres manglende evne til å si «ja»!
I sitt innlegg ber han politikerne om å sette seg ned å skrive en skriftlig avtale, hvor vi sier JA til en rekke saker. Deriblant vindkraft, næringslivet i bygda, grunneiere, bærekraftshus på Engesland, skole på Herefoss, grønn energi, trafostasjon på Senumstad, bedre eldreomsorg, kultur, idrett og frivilligheten.
Han avslutter sitt innlegg med å si, «og til dere alle sammen, det er jo mye bedre å si JA til alt dette, enn å måtte si NEI til dette, er det ikke?»
Til dette spørsmålet vil jeg si nei. Hvorfor? Fordi et hvert JA har sine konsekvenser. Og uavhengig av om vi hadde fått noen ekstra vindkraftinntekter eller ikke, så er realiteten slik at vi uansett må prioritere. Vi har ikke midler til å si ja til alt, og vi kan heller ikke alltid forsvare å si ja til alt. Veldig ofte så er et ja til noe, et nei til noe annet, og det er nettopp her politikk blir til.
Jeg er enig med Thomassen i at politikk handler om å få til noe, om å gi og ta, om å inngå kompromisser, og om å forvalte de midlene kommunen har på en best mulig måte. Men jeg har ingen tro på at veien dit er en skriftlig ja-liste.
Om vi skal ha et velfungerende demokrati, så må vi også gi rom for at minoritetens stemme blir hørt og at deres rettigheter blir ivaretatt. Om vi da ukritisk velger å si ja til alt vi isolert sett er positiv til, så vil demokratiet vårt fort slå sprekker.
Derfor hverken ønsker jeg, eller kommer jeg til å være en politiker som heiser ukritisk JA-flagget. For meg handler det om å veie fordeler opp imot ulemper her og nå, men også etter beste evne å prøve å ivareta de fremtidige generasjoners muligheter.
Kommunekassen er slunken, og selvfølgelig skulle også jeg ønske at vi hadde midler nok til å realisere mer. Men slik er det ikke, det er det som er den sanne virkeligheten. Og det er ikke slik at kortsiktige inntekter alltid kan forsvares i det lange løp.
Det er typisk norsk å skulle være best sies det. Men trenger vi egentlig å være best på alt, kan vi ikke tillate oss innimellom å være tilfreds med «godt nok»? Jeg håper det.
Vi står ovenfor en rekke investeringsprosjekter de kommende årene. Hvordan vi velger å legge lista, gjenspeiler våre holdninger like mye som våre forventninger. Kunne vi klare å være fornøyd med «godt nok» også her, så tror jeg kommunen både på kort og lang sikt vil kunne få mulighet til å realisere mer.
Når det er sagt, så er jeg veldig takknemlig for at vi har slike innbyggere som Thomassen, som velger å dele sine tanker høyt med oss. Fordi det er en gang slik, at vi alle har noe å lære av hverandre, og «ris» og «ros» bidrar godt til å utvide horisonten.
Silje Bjørnarå Drangsholt
Birkenes Senterparti
______________
Leserinnlegg
