«Forklaringen» av Gaute Heivoll
Tiden forlag 2021
271 sider
Gaute Heivoll er etter hvert blitt en velrenommert forfatter og har hatt flere bestselgere de siste årene. Han slo for alvor gjennom med «Før jeg brenner ned» i 2010, som også er filmatisert. Han varemerke er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser som han spinner videre på og lager fiksjon av. Hvor mye som er fakta og hva som er fiksjon er ikke alltid helt tydelig. Boka «Forklaringen» er ikke noe unntak i så måte.
Kjernehistorien i boka er en drapssak i Ravnedalen i Kristiansand i 1967. Femten år gamle Eli forsvinner etter skoletid og blir etter hvert funnet død i et skogholt i nærheten av hjemmet. Parallelt med historien om Eli og venninnene hennes, blir vi kjent med Arne Isaken, en 21 år gammel mann som på den tiden blir kalt «åndssvak» og som kjapt kommer i politiets søkelys. Han er en enkel sjel som blant annet bruker dagene på å sykle rundt i byen og stjele sjokolade fra kiosken på hjørnet. Denne spiser han mens han smugkikker på og fantaserer om jenter som går forbi. Arne satt noen år på institusjon for åndssvake på Jæren, denne tida har han gode minner fra. Nå bor han sammen med mora mens han venter på at broren Helge skal komme tilbake fra New York til jul med en kortstokk med nakne damer på til han.
Arne sitter i avhør og kan gjerne tilstå at han lurte med seg Eli drapsdagen. Så lenge han blir tilbudt røyk fra politietterforskeren svarer han villig ja på det politiet spør han om. Men forklaringen hans slår sprekker og etter hvert blir politiet oppmerksomme på at det er flere i Elis krets som ikke har fortalt sannheten om dagen hun forsvant.
«Forklaringen» er en beskrivende tittel på boka. For når noe uventet og opprivende skjer, prøver man desperat å finn en logisk forklaring på det meningsløse. Som når Elis mor samme dag som jenta forsvinner, sent på kvelden haster innbitt hjem fordi hun mener Eli bare har besøkt en venninne og nå venter hjemme, livredd for hva foreldrene vil si. Forklaringen på hva som har skjedd drapsdagen endrer seg flere ganger, før vi mot slutten får den endelige fasiten på hva som egentlig skjedde med Eli.
Selv om det meste av handlingen spinner rundt drapssaken, vil ikke Heivoll kalle boka en kriminalroman. Det kan stemme med leseropplevelsen, selv om den inneholder endel klassiske krimelementer. For her er ingen bestialske mordbeskrivelser, ingen rufsete etterforskere, ingen hensynsløse drapsmenn. Heivoll gjør det han kan best, å utforske sinnet på karakterene uten å bli sentimental, uansett hvor fortvilet situasjon de er i. Han har selv uttalt at tematikken rundt ensomhet og lengsel er noe han finner interessant å skrive om. Lengsel etter å passe inn, få venner, etter at noen skal se deg. Det er tydelig at det er inspirasjonen også for denne boka.
_______________________________
Maria Røstad
Birkeland Folkebibliotek
