Er du fornøyd med måten dine lokale folkevalgte har håndtert vindkraftutbygginga på Oddeheia og Bjelkeberg? Og de nasjonale prosessene i samme sak – synes du de har fungert? Dette er viktige spørsmål fordi de handler om din tillit til demokratiet – det nasjonale og det lokale. Som lokalsamfunn og som nasjon er vi avhengige av tillit til hverandre, til våre valgte representanter og til spillereglene.
Langt på vei har vi greidd dette i Birkenes. Frontkjemperne på NEI-sida er trauste samfunnsborgere, flere deltar i lokalpolitikken eller utmerker seg gjennom dugnadsarbeid og annen innsats for bygda. Også på JA-sida finner vi ruvende skikkelser og hedersfolk, som de fleste bare har godt å si om. Kort sagt er det samfunnsstøtter som leder an på både JA- og NEI-sida. Et og annet uoverveid ord har nok falt. En og annen er blitt litt for ivrig i debatten, og folk er gått såra fra en samtale eller et folkemøte. Like fullt har Birkenes-samfunnet stort sett tålt debatten. Det vitner om store kvaliteter i bygdekulturen.
Men framover er jeg mer usikker. Linda Hye (Ap) skreiv nylig om det samme i denne spalten. Er ordbruken blitt hardere? Er mistilliten voksende? Mange av de som engasjerer seg i saken, kjenner på ei avmakt og en djup fortvilelse over lokale og sentrale politikere og de politiske prosessene. Denne tillitskløfta må vi som folkevalgte ta på alvor. Derfor er det uheldig at et flertall i kommunestyret nå har lagt lokk på vindkraft-debatten fram til sommeren – i påvente av at stortinget kanskje vedtar større skatteinntekter til vindkraft-kommuner. Det er forståelig, men like fullt uheldig. Det var akkurat nå vi hadde hatt bruk for en levende debatt hvor lokalpolitikerne målbar synspunktene som rører seg i bygda. Og mest av alt hadde vi trengt nasjonale politikere som deltok i debatten og talte tydelig om vindkraftpolitikk og saksbehandling.
Valgte og bredt sammensatte beslutningsorgan som storting og kommunestyre har den fordelen foran aktivist-grupper og lobbyister at folkevalgte er nødt til å veie ulike hensyn opp mot hverandre og stadig blir prøvd på sitt syn. I debatter og i møter med velgere må den folkevalgte kunne begrunne hva han står for. Lobbyister og aktivister har sin selvsagte plass i ordskiftet. Men lobbyisten kan tillate seg å tenke bare på egne interesser. Likeens kan aktivisten nøye seg med å se saka fra éi side og hamre løs på alt som er feil med de andres standpunkt. Særlig i en brei aksjonsbevegelse kan det oppstå ekko-kamre og en subkultur hvor man for lengst har sluttet å lytte. Det kan ende i ei grøft hvor det veves konspirasjonsteorier, nøres opp under politiker-forakt og dyrkes antidemokratiske holdninger og handlinger. I Birkenes har Motvind-lederne og talsmennene for utbygging på hver si side et ansvar for å motvirke at dette sklir ut i vårt lokalsamfunn.
Siden 2019 har Storting og regjering valgt å tie om hva de vil med norsk vindkraft. I dette tomrommet har et folkelig engasjement vokst fram. Dette engasjementet roper nå etter en demokratisk kanal, det vil si talsmenn og -kvinner for både JA- og NEI-sida i storting, regjering og kommunestyre. Den politiske debatten er selve kjernen i folkestyret. Også i Birkenes. En åpen kamp med blanke våpen i kommunestyret er langt å foretrekke foran sivil ulydighet, overgrep mot lokale grunneiere og entreprenører, ensidige argument, mistenksomhet og hatefulle personangrep – som fort kan bli resultatet når politikerne skygger unna i et spørsmål hvor mye står på spill. Når politikerne tier, spisser både konflikten og ordbruken seg til.
I Birkenes er mange både på JA- og NEI-sida nå i ferd med å miste tilliten til prosessen. Det nasjonale folkestyret har rett og slett ikke vist seg oppgaven verdig. Sånn sett er vi alle tapere allerede. Men som lokalpolitikere kan vi ennå bidra til å minske skadevirkningene ved å gjøre det vi er satt til: å målbære synspunkt, bryte meininger, fatte vedtak og gå videre sammen.
Torbjørn Bjorvatn
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
