Senterpartiet vil ha offentlige tjenester der folk bor, og Victor Normann vil gi førerkort til 16 åringer. Forgubbingen skal stanses og distriktene skal reddes, men er dette rette medisin?
Det store spørsmålet er – hvor er distriktet? Bor man i Oslo, ja så er Kristiansand distrikt. Bor man i Kristiansand- så er Birkeland et distrikt og bor man på Birkeland, ja så er Herefoss og Vegusdal distrikt. Og bor man i Engesland sentrum, så er kanskje Haukom distrikt? Alt er relativt og alle steder i denne rekken har suksessivt færre tjenester fra offentlige og private leverandører. Det bor fortsatt folk i hver en avkrok, problemet er at det totalt sett minker og det er ungdommen som svikter.
Muligheten for jobb er nok den avgjørende grunn for at de unge søker til mer sentrale strøk. Deretter er reisevei til jobb en viktig faktor. Så vil barnehage og skole ha betydning, men kanskje ikke i så stor grad som mange tror. Butikk er en av de private tjenestene som har betydning for bosetning på bygda, en tjeneste befolkningen faktisk helt på egenhånd kan styrke (eller svekke) uten innblanding fra myndighetene.
Jeg har liten tro på både Vedum og Normann sin medisin for å snu strømmen fra by til bygd. Jeg har langt mer tro på at man får lov til å bygge å bo på landet, uten all verdens motkrefter fra statsforvalter og kommune.
Jeg må i den forbindelse nevne en sak fra de indre bygder. Butikken på Moisund, ei bygd sør for Evje, ble nedlagt midt på 1990 tallet. Bygdefolket var bekymret og fryktet avfolkning. På lederplass mente Fevennen at å statsstøtte slike butikker var et bomskudd. Hvis lokalbefolkningen lot seg lokke av de store tilbudene på kjøpesenteret i byen, ja da var det et signal om at lokalbutikken ikke var attraktiv og ikke fortjente tilskudd fra skattebetaleren. Noen år senere ville en utbygger anlegge et boligfelt ved Otras bredd- på Moisund, til tross for mangel på butikk. De fikk ja fra Evje kommune, men fylkesmann Djupedal sa nei med begrunnelse at det ville føre til økt bilkjøring?! Heldigvis ga fylkesmannen etter, og i dag kan vi se et vitalt boligfelt i idylliske omgivelser.
Spredt boligbygging er lite ønsket av arealplanleggere. Det er fortetting og kollektivknutepunkt som skal få ja – landsbygda må begrunne, stolpe opp og stolpe, ned før grunnsteinen kan legges. Uten hus – ingen folk, og uten innbygger ingen butikk, barnehage osv.
Miljøbevegelsen truer også distriktene, de vil ta bilen fra folk! Ikke bare i byen, men over det hele. For de som går fra ladning i hjemmet til ladning på jobb er det ok, men spør bygdefolk om det er så enkelt? Jeg tror svaret er gitt.
Høyre blir ofte plassert som sentraliseringspartiet. Jeg har med dette prøvd å argumentere mot. Når vi da også vet at mye av rammevilkår er styrt fra sentrale myndigheter, er det betimelig å tenke seg hvem som samarbeider med hvem og hva de står for.
Tilbake til det lokale. Jeg tror vi vil ha liv i bygdene, lys i vinduene og grønne plener i bygd og grend. Men tenker vi gammeldags og stritter imot utviklingen? Kan tiden med Korona gi oss nye ideer der en skole på Engesland kan bestå fordi den digitale undervisning kan gi elevene verdens beste lærerkrefter via storskjerm og robotteknologi? Og kan busstur fra Valstrand skole til jakt og fiske, med overnatting i lavvo ved Ljosevannet, sammen med elever fra Engesland skole gi et løft i det psykososiale miljøet? Kanskje vil helt nye relasjoner oppstå! Kanskje er det ikke en bygning som er målet, men at man trives.
Så må jeg også pirke i det vonde, er vi oss sjøl nok? Er distriktet for selvopptatt? Skal det være som før? Kan man være annerledes og bli respektert? Hva med de homofile? Er det plass for dem i lag og foreninger? Og hva med dem som spør om lov til å krysse en grense? Er grunneiergenet fortsatt sterkest?
Bondestanden har alltid dominert distriktene i Norge, så også i Birkenes. Det er også den næringen som har vist mest bekymring for bygdenes framtid. Senterpartiet har i flere år skutt sine piler mot Høyre og gitt dem skylden for avfolkningen. Jeg mener det er urettferdig. Sentraliseringen er en naturlig følge av velstandsutviklingen. Om bygdene skal overleve må det en helt ny politikk på plass.
En større frihet til å benytte de enorme arealer. En god kvalitet på digitale tjenester. Og sist, men ikke minst en helt ny tankegang i landbrukspolitikken. Odelsloven er kanskje det største hinder for utvikling av bygde-Norge, også den beskyttet av distriktspartiet. Men det skal jeg komme tilbake til i en senere Tenkesmie.
