Da er vi godt i gang med nytt år, og jeg håper 2021 blir et år som vi kan puste litt lettere ut i hverdagen vår.
Vi har nylig vedtatt et nytt kommunebudsjett, et stramt budsjett, som riktignok gir konsekvenser. Slike tall er ikke mye å drive politikk med. Vi skal levere gode tjenester, samtidig som vi må bruke mindre penger. Vi må bruke penger vi ikke har, og vi må ta investeringer som ikke kan forsvares med den finansstrategien som kommunen har vedtatt. Det sies at vi må jobbe smartere, men jeg tror at politikerne over oss har en jobb å gjøre når de fordeler ressursene, jeg tror det er på høy tid å fordele ressursene smartere også.
Vi må flytte resursene nedover i systemene, bruke langt mere ressurser på de virkelige behovene og langt mindre på dokumentasjon. For når teorien ikke gir de resultatene vi forventer i praksis, så har teorien null verdi. Da skaper vi bare et samfunn fullt av meningsløse behov, som i virkeligheten ikke gir noe av seg.
Norge sammenlignes ofte med Finland, og kanskje har vi noe å lære av dem. Vi har nogenlunde samme areal og innbyggertall, og det er heller ingen vesentlig forskjell på levestandarden eller velferdstjenesten.
Norge har et budsjett på om lag 450 milliarder kroner i året til NAV. KLEA (Finsk NAV) har et budsjett på rundt 150 milliarder. En forskjell på 300 milliarder. Finland har 40 milliarder årlig i utbetalte sykepenger, Norge ligger på samme nivå. Vi drifter NAV med 300 milliarder mere, men likevel utbetaler vi sykepenger på likt nivå.
Ser vi på utdanningssystemet har Finland ligget på topp i verden i flere år. Finland har et årlig budsjett på 64 milliarder kroner, Norge bruker omkring 200 milliarder. Hvordan klarer Finland å få til et bedre utdanningssystem enn vi, når det årlige budsjettet er 136 milliarder lavere? I tillegg klarer de å servere et gratis varmt måltid hver dag i både skole og barnehage. Og bare for å forstå hvor mye penger det er, så vil jeg nevne at Norge i 2020 fikk inn 14 milliarder på bompenger. Ikke rart at enkelte politikere synes det er flisespikkeri å sette opp bomstasjoner, det er jo bare en liten bekk inn mot det store fossefallet.
Men er det egentlig rom for å hvile, når vi vet at Norges fremtidige pensjonsforpliktelser tilsvarer verdien av oljefondet. Hvor bærekraftige er vi egentlig den dagen posen er tom, og oljefondet er borte? Vil vi være like opptatt av klima og byråkrati da? Vil vi da i det hele tatt ha mulighet til det?
Det sies at å kutte rødt kjøtt og la 1 million dekar jordbruksareal bli liggende brakk, vil føre oss et steg nærmere målet. Denne godt omtalte «klimakuren» oppfordrer oss enkelt og greit til å bli enda mindre selvberget, vi setter matsikkerheten vår på spill, i tillegg medfører tiltakene redusert sysselsetting i Norsk jordbruk med 5000 årsverk. 5000 verdiskapende årsverk, utenfor offentlig sektor, bare for å ha poengtert det. Og i tillegg vet vi at denne reduseringen vil ramme hovedsakelig distriktene.
Jordbruksarealene som går ut av drift vil få konsekvenser for kulturlandskap og biologisk mangfold. Våre beitedyr utnytter ressursene i utmarka, hvor det nærmest er umulig å produsere plantebasert menneskemat. Vi mennesker spiser ikke gress, kua spiser gress og vi spiser kua, hvor bærekraftig er ikke det?
Et av de største klimatiltakene i landbruket burde være å kraftig redusere importen av mat. Vi burde ha mere fokus på kortreist, vi burde spise sesong og i tillegg spise opp. Det vil gi både en klima- og en helsegevinst. Vi ligger på topp i verden over lavest bruk av plantevernmidler og antibiotika. Så for meg er det helt ubegripelig at vi tillater å importere kjøtt av en helt annen standard enn den vi pålegger våre egne norske bønder å ha. Vi skal redde verden ved å gå foran som et godt eksempel. Eksempel på hva? Dobbeltmoral?
Det er stortingsvalg i år og jeg har stor tro på at en ny regjering vil kunne stake ut en bedre kurs, som ivaretar landbruket, distriktene, tjenestene og de nasjonale verdiene på en langt bedre måte enn hva som gjøres i dag.
