Det ble annerledes bursdagsfeiringer i april 1940.
Torsdag 11. april 1940 sto det å lese i Birkeland Meldingsblad nr. 1 følgene innledning:
«DET GÅR SÅ MANGE RYKTER i bygdene her at eg har funne at eit meldingsblad er påkravd i denne situasjon. Opplysningane skal me forsøke å få så pålitelege som råd er. Meldingar og opplysningar som skal kunngjerast tek eg i mot. Johan Tveite».
Avslutningsvis på side 2 står flere strekpunkter. Jeg tar med et par av disse: Doktor Dal meiner det er mellom 6.000 og 7.000 mennesker i Birkenes nå. Folketallet i bygda er 1.800 til 1.900. (Folk evakuerte til bygda i hopetall. Min tilføyelse.) Og et annet strekpunkt: Bestyrer Mo paa «Foreningen» segjer at folk heller burde reise tilbake til smaabyene. Det kann bli vansker med forsyninga naar dei ingenting har med seg.
Meldingsbladet jeg siterer fra er på to tettskrevne A4 sider, kostet 10 øre og kom ut i 250 eksemplarer. Siste setning lyder: OG SÅ TIL SLUTT: tak det med ro. Bli der du er det er ikkje tryggare andre stader. Det er vaar meining.
Flere fødselsdager
I min nære familie er det tre som har fødselsdag slik: En onkel 6. april, en tante og min farfar 9 april. Da var det ikke til å unngå at den tyske okkupasjonen var samtaleemne da familien senere var samlet disse dagene.
Min onkel Emil var i militæret i Kristiansand da krigen brøt ut. De var installert på ekserserhuset. Han og min far Arne har fortalt om hendelsene denne dagen og at folk rømte fra kysten innover i landet. Vi våknet av at noen banket hardt på ytterdøra, fortalte de.
Klokka var da cirka halv fem om morgenen 9. april 1940. Vi sto opp, åpnet døra og der sto Prebensen med familie. Foreldre og to barn. De hadde evakuert i full fart fra leiligheten i Vestre Strandgate fordi tyskerne skjøt mot byen fra båter som var på vei mot Sørlandet. Familien Prebensen – han var ansatt som sjef på Hunsfoss Fabrikker og han kjente derfor far Jakob Mo godt – de hadde ikke spist før de kjørte fra byen og de var dårlig kledd. Det var enda snø. Vinteren hadde ikke gitt seg. Mor Anne Gurine laget mat og fant fram klær til dem som de fikk før de etter få timer kjørte videre østover. De skulle til Arendalskanten.
Emil gikk ved halv sjutida ned på Strøget der han traff sin onkel Anton (bror til Jakob) som ryddet utenfor Forbruken. Emil fortalte at nå kom tyskerne. De var alt inne i landet! Men Anton ville ikke tro på det. Emil oppfattet det nærmest slik at Anton synes han var dum! Men om litt kom det altså svært mange mennesker til Birkeland. I ettertid ble dette gjerne omtalt slik: «De var evakuert hos oss» eller «De evakuerte».
Tyskerne kom i kolonne fra Lillesand og en av militærbilene punkterte like ved der Emma og Aslak Håkedal bodde. Min bestefar Jakob Mo og Ole Kristian Birkeland så på dette. Og da kolonnen fortsatte nordover opp Strøget så de at det lå en jekk igjen etter dem. Den ble tatt vare på. Dessverre kastet undertegnede den ved en feiltakelse da vi ryddet huset etter mine foreldre i Grantunveien.
Historiene omhandler også hvordan Emma og Aslak Håkedal, Anna og Anton Mo, Anne Gurine og Jakob Mo, Ida og Ludvig Sundtjønn ønsket å evakuere både til Slågedalen, Sundtjønn og Fjellskår. Disse historiene kan jeg skrive om ved en senere anledning.
Tveide 9. april 1940
Min mor Johanne fortalte flere ganger om hva som hendte på Tveide den 9. april. De første dagene etter at krigen brøt ut bodde det tre familier hos dem. I tillegg var det jo mammas familie med to voksne og fire barn. Familien Andreassen var den ene som bodde der. I tillegg var det familiene Berg og Ingebrigtsen fra byen. Odd Berg var yngste gutten som sammen med søstera og mora bodde i den ene stua. Mannen var blitt igjen i byen. I den andre stua bodde familien Ingebrigtsen. Så det var fullt hus på Tveide! Det var på den tida ikke innlagt vann og det hentet derfor Olaus (min bestefar) i en brønn som var under heia der Johannes (bror til Olaus) bodde. Hver morgen bar Olaus to spann i åk fem – seks ganger til tønna i fjøset og to spann til kjøkken og vask inne. Mamma har fortalt at det var mye snø den 9. april og de hadde hørt at tyskerne kom for å ta landet.
Ungdommen på Tveide var nysgjerrige. De reiste mot Jordbruna for de hadde hørt tyskerne kom den veien. De hørte larm, høye lyder og sang lenge før de kom fram. En lastebil med vinge – for å legge brøytekanten ut – kom først på hovedveien mot Birkeland. Deretter kom en lang kolonne med biler, motorsykler og soldater. Ungdommen fra Tveide – det var mamma, Arnhild, Tulla og sikkert Ivar, Oddmund, Nils, Osmund med flere. De ble alle så skremt at de snudde og vendte tilbake til Tveide. Veien dit var brøytet med hest og ungdommen gikk til fots eller gikk på ski.
En annen historie er det jo at de fleste lurte unna mat under krigen slik at tyskerne ikke kunne finne det. Olaus skar ut bordene i stubbgulvet på loftet hvor de gjømte korn. Marie – mor til min mor – vevde mye og hun la klipte filler over dette slik at det ikke skulle bli oppdaget. Ivar, eldste bror til mamma, hadde ansvar for potetene og pesjene. Disse ble sendt i kasser med bussen til konservesen i Grimstad. Men noe ble gjømt i kjelleren mellom veggen og skorsteinen sammen med en del poteter. Under krigen var tyskerne ofte på besøk, men de undersøkt aldri huset. Det var de norske nazistene som gjorde det.
Skolen okkupert
Tante Kirsten voks opp på Eigeland og hun forteller at de som vanlig også den 9. april ble kjørt med buss til Prestholt skole på Monen i Lillesand. Jon Uldal var sjåfør. De gikk annenhver dag og så vidt hun husker var det fem barn fra Eigeland som gikk der. Da de den dagen kom til skolen ble de sendt heim igjen fordi tyskerne hadde okkupert skolen. De ble transportert med lastebil tilbake til Eigeland. Det var ingen som var evakuert hos Hedvig og Karsten (mor og far til Kirsten). Huset var svært lite, og det var derfor svært trangt. Men, for første gang skulle de feire tante Kirsten. Datoen var jo 9. april den dagen hun var født. Hedvig hadde bakt kake og annen god mat og de hadde invitert flere venninner. Selskapet ble dessverre ikke noe av på grunn av krigsutbruddet og det at folk fra Lillesand kom innom. Hedvig spanderte kake og mat på dem. Hun var veldig spandabel og ville alltid hjelpe. Så reiste folket videre til Birkeland. Men Kirsten var veldig skuffet over at det ikke ble noen feiring av henne den dagen. Men hun husker dagen som om «det var i går».
Fordi Prestholt skole var okkupert av tyskerne ble undervisningen flyttet til prestegården. Og der ble det holdt skole under hele krigen. Da de etter krigen igjen tok Prestholt skole i bruk måtte hele gulvet slipes fordi tyskerne hadde gått der på sine sko og støvler som jo hadde jern under helene. Gulvene var nesten helt ødelagt.
Ingvald Eigeland som var bror til Hedvig og derfor onkel til tante Kirsten, var med i motstandsbevegelsen. Han ble tatt av tyskerne samtidig som den store arrestasjonen var i Birkelandsområdet. Ingvald ble sendt til konsentrasjonsleir og døde der. Også Oddvar Øyna som bodde på Eigeland ble tatt. Lensmannen og tyskerne ventet på han. Bestevenninna til tante Kirsten var Marie Øyna. Hun var på en av gårdene på Eigeland. Tyskerne tok henne som gissel og Oddvar ble så tatt da han kom fra Lillesand med hest og langvogn. Marie ble satt fri og Oddvar ble arrestert.
Tante Kirsten forteller at tyskerne ikke hadde leir eller staller på Eigeland men de drev flere militærøvelser der med våpen, hester og selvsagt soldater. De løp og krøp rundt husene så vi var livredde. Huff, så redde vi var, forteller hun.
Tidsbilder
Vel. Dette var noen tidsbilder i hovedsak fra de første dagene i april 1940. For 80 år siden. De tynnes i rekken av de som opplevde disse dagene. Derfor er det historisk viktig at vi som enda vet noe om disse dagene skriver det ned.
I denne uvanlige påska 2020 med koronaviruset hengende over oss har jeg i tillegg til å gå turer i skog og mark lest et par bøker. Den ene er Dager på Grini av Johan Borgen. Boka er gitt ut i 1945 og er basert på notater fra den tida han satt der fra høsten 1941 til han ble løslatt 9. mars 1942. Boka er tilegnet doktor Sven Oftedal som gjorde en enestående innsats overfor sine medfanger på Grini.
Oftedal ble etter krigen sosialminister. Og store deler av det fellesprogrammet som ble vedtatt av Stortinget etter krigen ble jo laget på Grini. Både Einar Gerhardsen og andre forteller om dette både i sine memoarer og senest er dette omtalt i den serien om Gerhardsens som nettopp er vist på NRK TV. Johan Borgen forteller også at Einar Gerhardsen ledet allsangen som de hadde i korridorene på Grini. Det var god terapi som skapte samhold – og styrke!
Jakob Olaus Mo
