Toril og Arild Espegren har de senest årene vært med å bygge skole og barnehage for 230 barn i storbyen Arequipa i Peru. Nå ønsker de å utvide med ny ungdomsskole.
– Elevene opplever at det er trygt her. Mange ønsker gå hele skoleløpet her hos oss, og ett eller annet skal vi klare å tilby også fremover. Vi må lykkes med dette, det er vi fast bestemt på. Det er fint å se tilbake på at vi hittil har lykkes, sier Toril Espegren.
Hele skoleprosjektet startet med en testamentarisk gave fra Arild Espegrens tante. Hun ønsket at 50.000 kroner skulle øremerkes tiltak for de fattigste av de fattige i Peru. Arild og Toril Espegren kjøpte en ubebygd tomt, med ønske om å starte en barnehage.
De første årene frem til 2012 ble det drevet en barnehage der med opptil 15 barn. Da hadde det vokst seg frem et ønske om å starte et skoletilbud for de fattigste. En skole med god faglig og menneskelig kvalitet, med en kristen profil.
I 2012 kjøpte de nabotomta, og startet barneskolen «El Mirador» med plass til 20 elever i 1. og 2. klasse. Det har med årene vokst, og de har nå tre klasser i barnehagen, samt seks klasser i barneskolen. Til sammen er det 230 barn ved skolen, som har ti lærere i tillegg til rektor, sekretær og en miljøarbeider ansatt.
Første Kull: Denne klassen startet ved El Mirador skolen i 2012. Nå håper de å kunne starte på nybygd ungdomsskole neste vår.
Nytt ungdomstrinn
Men tida går, og nå er de barna som startet skolegangen på «El Mirador» i 2012 klar for å ta steget opp i ungdomsskolen. Skolen har opplevd stor pågang fra foreldreforeningen og lokale myndigheter, med ønske om oppstart også av ungdomsskole. Toril og Arild Espegren vil gjøre sitt ytterste for at elevene deres skal få muligheten til å fullføre skolegangen på deres skole.
Før neste års skolestart, som er i mars i Peru, ønsker de å bygge et nytt ungdomstrinn. Planen er å starte byggingen av tre klasserom, toalettanlegg og basketballbane med solskjerming nå i november. De regner med å trenge en million kroner for dette trosprosjektet.
– Målet er fem nye klasser, men vi bygger en og en klasse ettersom økonomien tillater det. Vi må selvfølgelig forholde oss til økonomien, men byggestart blir det, om vi så bare starter med toalettanlegget og ett klasserom, sier Arild.
Det er virkelig et trosprosjekt, for foreløpig har de omtrent 300.000 på bok, men de setter i gang i tro på at de skal klare å samle inn det resterende beløpet.
– Vi har aldri hatt mye penger, men ved et Guds under har vi fått det vi trenger hele tiden. Vi har ikke garantier for noe, men vi opplever at noe skjer i menneskes hjerte, som gjør at vi får, sier Toril.
Første Bygg: Slik så de første klasserommene ut. Legg merke til solskjerminga, som er helt nødvendig i den stekende sola.
Utsatt område
Skolen ligger utsatt til på flere måter. Noe som gjør det kostbart å bygge der. Sola er nådeløs der. Barna har kun lov å oppholde seg i sola i 15 minutter uten hatt. Det kreves derfor at det må bygges solskjerming over store deler av uteområdet. I tillegg herjes området regelmessig av til dels kraftige jordskjelv, noe som setter ytterligere krav til byggene.
Frem til 2012 måtte man bære vann i bøtter til skolen fra en offentlig vannkilde. I dag er det innlagt vann og strøm. Klasserommene for skolen er i god stand både for barnehagetrinnet og barneskolen. Hver dag får alle elevene varm frokost, tre dager i uka serveres frokost i form av en lunsj og to dager varm suppe eller lignende. Slik sett er de sikre på at alle barna får minimum ett måltid mat hver dag. Maten tilberedes av to personer som foreldreforeningen har leid inn.
Når ungdomstrinnet står ferdig vil de kunne ta imot mellom 400 og 430 elever. Utenom byggkostnadene kalkulerer de med driftskostnad på 2500 til 3000 norske kroner per elev hvert år. For å få dette til å gå rundt er de avhengig av trofaste givere.
Nå har de omlag 140 faste givere, og de er vervet gjennom venner, bekjente, og via reiseledervirksomheten. Ekteparet har bodd i Peru i 13 år, og kjenner området godt. De har begge vært reiseledere ved flere turer, og mange av turdeltagerne har fått sett arbeidet på nært hold, og engasjert seg som givere senere.
– Vi er avhengige av faste inntekter. Det ligger litt forpliktelse i gaver. For å kunne planlegge fremover så må vi til en viss grad regne med gavene. Men vi opplever at giverne er stabile og trofaste, sier Toril.
Skolen er bygd og drevet av norske givere, uten støtte fra andre organisasjoner eller det offentlige. Skolen har et godt samarbeid med peruanske myndigheter, som betaler lønna til de fleste lærerne, samt at de sponser mat og kurs blant annet. Det er en frittstående stiftelse som eier skolen.
Toril og Arild har ingen ansvar for den daglige driften. De sitter i generalforsamlingen og har innflytelse gjennom den, mens de daglige utfordringene blir tatt hånd om av styret og de ansatte.
Tomta: Her hvor elevene danner en ring, ønsker Toril og Arild Espegren å sette opp de nye klasserommene.
Basaren er viktig
I tillegg til de faste giverne har de basaren på Rugsland som en kjærkommen inntekt. Den har vært veldig populær. De har vært over 200 basargjester samlet på plenen hjemme hos Espegren på Rugsland. Bare i fjor samlet de inn 190.000 kroner på basaren, og gaver i etterkant, noe som gjør basaren til den viktigste enkeltstående inntektskilden deres.
–Vi får en del større gaver også, men de kan vi aldri regne med, sier Toril.
Ekstra omsorg
– Drivkraften vår er at vi vil bidra til at barna får et bedre liv. Skolen er på et mye bedre nivå nå. Vi ønsker at den skal være et område de kan bruke også etter skoletid. Vi har heldigvis sett en gradvis utvikling i hele området. Vårt oppdrag er utført ved fullt utbygd skole og vi har gjort oss selv overflødige, sier ekteparet.
Foruten skolegang viser de omsorg for dem som måtte trenge noe ekstra. Slik som 10-årige Jairo, som fikk mulighet til å gjennomføre en dyr kreftbehandling takket være støtte fra skolens trofaste givere.
– En av verdiene skolen bygger på er «Umildad» som betyr ydmykhet. Det synes jeg er en verdi som kunne gjeninnføres i Norge også. Det er heller ikke eksamen og karaktergiving på toleranse og ærlighet. Men det er verdier samfunnet trenger, og vi gjerne vil være med å gi gjennom skolen, sier Arild.
Menneskene i Peru som benytter seg av skolen har ikke penger, men mye annet, påpeker Toril.
–De er rike på personlige ressurser, og det koster ikke noe å ta i bruk. Vi ønsker å gi de tilgang på en verdibasert undervisning. Det trengs, og det gir oss en glede å se at vi lykkes. Vanskelige stunder har det vært men det har blitt bedre enn vi torde håpe på. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan det går. Vi bygger det vi har penger til. Det som ikke går til drift går til investering, og listen over behov er fortsatt lang, avslutter hun.
