Skal vi klare å nå klimamålene, er karbonfangst nøkkelen, mener flere forskere og organisasjoner. Norge har en viktig rolle som pådriver i utviklingen av anlegg og CO2-lagring.
I 2050 skal Norge, ifølge klimaloven, være et lavutslippssamfunn. Det lovfestede målet er å redusere klimagassutslippet med 80 til 95 prosent sammenlignet med utslippet i 1990.
Karbonfangst (CCS) er et av de mest effektive klimatiltakene vi kan sette i gang med. Men selv om mye av teknologien har eksistert i flere tiår, er det først de senere årene det virkelig jobbes på spreng flere steder i verden for å utvikle nye karbonfangstmetoder og bygge anlegg.
Vil det monne når de globale utslippene skal ned?
– Vi har ikke sjans til å klare dette uten karbonfangst. I dag finnes det ingen annen realistisk teknologi som vi vet er i stand til å ta industriutslippene helt ned mot null, sier Olav Øye, seniorrådgiver for CCS i Bellona.
CCS står for Carbon Capture and Storage, eller karbonfangst og -lagring. Det finnes ulike måter å fange karbon på. Metoden det jobbes mest aktivt med i Norge, er basert på kjemiske prosesser på molekylært nivå. Forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og sementfabrikken Norcem i Brevik installerer nå karbonfangstsystemer som skal testes ut og forhåpentligvis vise vei for denne typen teknologi.
– I Norge har vi laget anlegg i mindre skala, som har vist seg å fungere godt. Anleggene som bygges på Klemetsrud og Brevik, er i fullskala og vil bli verdens største i sitt slag. Disse prosjektene er utrolig viktige for at andre skal kunne lære av det. Både selve fangstteknologien, men også transporten av fanget CO2, innebærer kompliserte prosesser, sier Øye.
Karbonfangst må til
Selv om denne kjemiske metoden er ny, har vi i Norge skilt ut CO2 fra naturgass og lagret det under havbunnen i mer enn 20 år. På Sleipner-feltet i Nordsjøen startet man med karbonfangst i 1996 fordi gassen som da ble hentet opp, hadde så høyt CO2-innhold at man trengte å fjerne noe for å kunne selge gassen i Europa.
– 1 million tonn CO2 blir lagret i undergrunnen på Sleipner hvert år, forklarer forskningsdirektør ved SINTEF, Mona Mølnvik.
Hun legger til at det er betydelig mer kunnskap om disse teknologiene nå enn for bare ti år siden, både i forskningsmiljøene, blant politikere og ikke minst i næringslivet. Det gir grunn til optimisme når det gjelder karbonfangst som effektivt miljøtiltak, mener hun.
FNs klimapanel slo i oktober slo fast at vi må kutte bruken av fossilt brennstoff drastisk for å hindre en global temperaturøkning på over 1,5 grader siden førindustriell tid. Noen vil kanskje spørre seg hvorfor man skal jobbe så mye med å fjerne CO2 fra fossile utslipp, når det er overgangen fra fossil til fornybar energi som er det overordnede målet. Vil det ikke være mer effektivt bare å kutte ut kull og petroleumsprodukter?
– Selv om vi blir veldig flinke til å kutte ned på utslipp knyttet til transport og energi, så har vi en del industrivirksomhet som vi er helt avhengige av. Vi må bygge og vedlikeholde jernbaner, veier, bruer og bygninger. Det krever blant annet betong- og sementproduksjon, noe som slipper ut store mengder CO2. Det samme gjelder stål. Vindmøller, for eksempel, er hovedsakelig bygd av stål. Dette er infrastruktur og materialer som vi trenger i et nullutslippssamfunn, mener Olav Øye.
Vellykkede prosjekter
Norge er ikke alene om å utvikle karbonfangstteknologi. I Canada og Storbritannia eksisterer i dag store anlegg. Karbonfangstanlegget ved kraftverket Boundery Dam i Saskatchewan-provinsen i Canada peker seg ut, fordi det her produseres strøm av kull – det mest klima-uvennlige fossile brennstoffet som i dag brukes.
– Dette er et såkalt fullskalaanlegg. Målet med slike anlegg er å kutte CO2-utslippene fra strømproduksjonen med hele 90 prosent, forklarer Nils Røkke, direktør for bærekraft i SINTEF.
I løpet av de fire årene systemet har vært i bruk, har man klart å samle 2 millioner tonn CO2. Dette tilsvarer det en skog på hele 10.000 kvadratkilometer vil være i stand til å fange.
Selv om teknologien har et enormt potensial, er den fortsatt i en tidlig fase. Utviklingskostnadene og ikke minst lagringen av CO2 som skilles ut, er de største utfordringene.
– Vi har ennå ikke sett den enorme veksten og prisnedgangen innen karbonfangst som vi har opplevd med sol- og vindkraft. Målet er at de ulike prosjektene som nå er i gang, blir starten på en utvikling som følger en tilsvarende eksponentiell utvikling; at kostnadene går ned etter hvert som anleggene og infrastrukturen for å håndtere CO2 bygges ut, sier Mona Mølnvik.
Norge blir viktig
Norge vil kunne spille en viktig rolle innen karbonfangst, ikke bare i utvikling av fangstteknologien, men når det gjelder CO2-lagring.
– Man har manglet infrastruktur til transport og lagring av CO2. Men Norge er godt rustet til å håndtere denne oppgaven. Norsk offshore-bransje har enorm kompetanse innen olje og gass, og de klarer fint å håndtere CO2 også. Norge alene har kapasitet under havbunnen til å lagre industriutslippene fra hele Europa, sier Mølnvik.
Axel Sandberg
Fakta om karbonfangst* Karbonfangst og -lagring kalles ofte CCS, en forkortelse for Carbon Capture and Storage.
* CO2 fanges hovedsakelig i forbindelse med energiproduksjon basert på fossilt brennstoff eller industriproduksjon.
* CCS-systemer reduserer CO2-utslipp med opptil 90 prosent, noe avhengig av anleggstype.
* CO2 som blir skilt ut, må transporteres og injiseres dypt under jordoverflaten, hvilket det i dag er lite utbygd infrastruktur for å håndtere.
* Norge har kapasitet til å lagre enorme mengder CO2 under havbunnen.
(Kilder: SINTEF, Equinor, Global CCS Institute)
