Små biter – store bekymringer

I Norge er gummigranulat fra kunstgressbaner en betydelig kilde til mikroplast i havet. Innen året er omme, må banene bli mindre forurensende.

Det er mange tiår siden plasten revolusjonerte industrien og forbrukersamfunnet. Problemet med mikroplast, plastbiter som er mindre enn 5 millimeter, har vi imidlertid blitt klar over ganske nylig.

Fra 1. januar 2019 må alle Norges rundt 1600 kunstgressbaner ha oppsamlingsutstyr for gummigranulat, vedtok Stortinget 15. februar.

Gummigranulatet på banene er små gummikuler som gir bedre grep og reduserer risikoen for skader. Men mye gummi kommer på avveie. Ifølge Miljødirektoratet er gummigranulat kilden til anslagsvis 1.500 tonn mikroplast i Norge årlig, og rundt 70 av tonnene havner i havet.

Siler i avløpskummene er blant tiltakene som kan hindre gummikulenes ferd ut i naturen.

Plast tar opp miljøgifter

Gummigranulatet fra kunstgressbaner er en del av et større problem.

– Hver dag skylles 22.000 tonn plast ut i verdenshavene. Denne plasten forsvinner ikke, sier leder Silje Lundberg i Naturvernforbundet.

Plasten i havet deles inn i to hovedgrupper: Plast som allerede er mikroplast når den havner der, og plast som havner i havet og deretter slites ned til mikroplast. Plasten sprer seg med havstrømmene og er funnet på de mest avsidesliggende steder. Selv om det er mye man ikke vet om konsekvensene på sikt, er det mange som deler Naturvernforbundets bekymring.

– Mikroplastens overflate tar opp miljøgifter som PCB og DDT fra havet. Sjødyr er ikke i stand til å skille mellom mat og mikroplast, og spiser derfor ukritisk mikroplast som føde. Det er funnet miljøgifter i fuglevev, der kilden til giften er mikroplast, og det er funnet plastfragmenter i innvoller og kroppsvev hos fisk og andre sjødyr som blir spist av mennesker, sier Lundeberg, og slår fast:

– Det vi frykter, er at miljøgifter over tid akkumuleres i næringskjeden og overføres fra art til art, med konsekvenser i siste instans for mennesker.

Bildekk er største kilde

Bare i Norge dannes og slippes det ut rundt 10.000 tonn mikroplast på land årlig, ifølge Miljøstatus.no, et nettsted der Miljødirektoratet og andre offentlige miljøetater bidrar. I tillegg kommer mikroplasten som dannes av avfall som brytes ned i havet. Anslaget er omtrentlig, og det kan i tillegg være ukjente kilder.

Slitasje av bildekk er den klart største kilden til mikroplast i Norge: anslagsvis 5.000 tonn årlig. Rundt halvparten av dette havner i havet. Fra maling havner over 1.000 tonn mikroplast i havet.

Årlig havner rundt fire tonn mikroplast fra kosmetikk i havet, ifølge en rapport fra 2015. Mikroplast fra for eksempel skrubbekremer og tannkrem renner ut med vaskevannet. Noen produsenter har erstattet plastbiter med knuste olivensteiner, granulert sukker og salt, som også kan gi slipeeffekt, ifølge Svanemerkets nettsider.

Svanemerket har forbudt mikroplast i hud- og hårprodukter siden 2014. Andre kilder til mikroplast er slitasje av tekstiler, støv og altså gummikuler fra kunstgressbaner.

Et nyttig materiale

Plast er et nyttig materiale som har vært en forutsetning for viktige framskritt innen medisin og teknologi, har mikroplastforsker Amy Lusher i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) uttalt til Forskning.no.

– Den triste sannheten er at halvparten av all plast vi bruker, bare blir brukt én gang. Dette gjelder særlig plast som er brukt til innpakning. Enda tristere er det at på verdensbasis blir bare rundt fem prosent av plasten gjenvunnet etter bruk, sa Lusher.

I Norge gjenvinnes mye av plasten. Men kan vi risikere at også plasten vi kaster i søpla, ender som mikroplast i havet? Vi spør Lunde i Naturvernforbundet.

– Vi forutsetter at søppeldunken og kildesorteringsdunken er det tryggeste stedet i Norge å legge plasten. Det kan være litt utslipp av mikroplast fra avfallsanlegg, men der jobber myndighetene med innskjerpinger, så det kommer til å være under kontroll, sier hun.

Plasthvalen engasjerte

Den såkalte plasthvalen som strandet og ble avlivet på Sotra i januar 2017, engasjerte mange. Hvalen hadde magen full av plast – nærmere bestemt 40 plastposer, plastsekker og plastflak. Hendelsen antas å være hovedgrunnen til at rekordmange nordmenn stilte opp for å rydde strender i fjor.

Strandrydderapporten 2017 viser at 49.000 nordmenn ryddet 1.374 tonn marint avfall fra over 2.200 kilometer. 70 prosent av avfallet som ble ryddet, var plast.

På stranden blir plasten utsatt for sollys, vann, vær og vind. Dette setter fart på prosessen som gjør større plastbiter til mikroplast, og strandrydding er et viktig bidrag i kampen mot mikroplast i havet.

Strandrydding hjelper

– En rapport fra Eunomia fra 2016 estimerer at det gjennomsnittlig er hele to tonn marint avfall per kvadratkilometer kystlinje på verdensbasis. Denne rapporten bekrefter at regelmessig og kontinuerlig strandrydding er et meget effektivt tiltak både for å fjerne avfall før det havner i havet, og for å plukke opp avfall før det føres tilbake ut på havet. Jo oftere det ryddes, jo mer marint avfall vil fanges opp, sier Lunde.

Naturvernforbundet tar til orde for å forby den mest unødvendige og forsøplende engangsplasten, slik flere europeiske land har gjort. Lunde understreker at et av de viktigste tiltakene mot mer plast i verdenshavet er å hindre nytt tilsig.

 

Siri Marte Kværnes