Korps- og ungdomsarbeideren

Tone Holman mener korps kan ruste barn og unge for livet.

Og vi gikk og gikk, og gikk og gikk – Det er vel musikantenes oppsummering av nasjonaldagen. De har lært at det ikke lønner seg å gå i nyinnkjøpte sko, for det gir gnagsår. I spissen for Birkeland musikkorps går Tone Holman med skikkelig stokk, men hvem er egentlig denne energibunten av ei dame på femti år?

– Nå gjelder det å holde takten, og du begynner med venstre ben. Venstre side er den sida du har klokka på, hvis du har klokke. Hvis du ikke har klokke, må du bare vite det, sier Holman og musikantene prøver å finne sin plass og takt. I dag skal det marsjeres.

Korps på hjerne og hjerte

Å marsjere er som et lite kinderegg med flere enn tre elementer. Det skal spilles, marsjeres i takt og man skal holde rekka både til høyre og venstre og rett fram. Ikke rart at det må øves, og Holman leder an med godt humør og overbærenhet mot de som ikke riktig får det til.

– Korps har forfulgt meg hele livet. Jeg begynte i Statsøvingsskolens korps i Kristiansand som åtteåring, og jeg har vel i grunnen holdt på med det siden den gang. Jeg var for så vidt arvelig belastet, for min mormor spilte horn i Frelsesarmeen i Kristiansand, sier hun, og legger til:

– En digresjon er forresten at min mormor er avbildet i forbindelse med at Birkenes Hornmusikk i sin tid kjøpte sine første instrumenter. De kjøpte dem av Frelsesarmeens korps.

Aktiv ungdom

Det ble tydeligvis ikke mye plass til videospill og fjernsynstitting i ungdommen. Holman forteller at aktivitetene var mange, og tempoet høyt, gjerne med både to og tre forskjellige aktiviteter hver dag.

– Jeg har jo vært med i mye rart og har vært med i både karate, teater, speider og fotball – for å nevne noe. Har jo også faktisk en landskamp i fotball, sier hun, som også forteller at uteligging – gjerne under åpen himmel – i sin tid var en favorittforeteelse.

Det var ikke uvanlig at det kunne bli 60 døgn under åpen himmel i hennes ungdom. Kanskje en lokal variant av Lars Monsen?

– På hvilken måte tror du at ungdomstida har forandra seg fra du var ung?

– I dag surfer barna rundt med stort fokus på lyst og følelser, og dette er en fallgruve i barneoppdragelse. Jeg tror min generasjon var mere kjent med forpliktelser og måtte også lære seg å tåle motgang. Jeg tror det er viktige erfaringer i utviklingen fra barn til ungdom til voksen, sier hun.

Til Birkeland

Selv kom hun til Birkeland nokså tilfeldig i 2012.

– En gang lovte jeg barna mine at om halvannet år skal jeg ha funnet et bedre sted å bo. Da bodde vi på 38 kvadratmeter, og det var for lite. Jeg tenkte ikke så mye på det, men plutselig en dag sa ungene at nå var tiden ute, og et løfte var et løfte – så da var det bare å sette i gang, sier Holman.

Etter litt fram og tilbake, og rundt forbi, så ble det Birkeland, forteller hun, og gir musikkinteressen og korpsmiljø mye av æren for at det gikk an å komme inn i Birkenesmiljøet.

– Man må jo selv gjøre litt for å bli kjent med sambygdinger. Jeg gikk en tur og hørte at hornmusikken øvde på gamle Valstrand, og så var jeg såpass frimodig at jeg gikk inn. Dermed var det gjort og etter et par år var jeg formann i korpset og med i Storbandet. Man kan ikke klage på at det er vanskelig å bli kjent med folk hvis man ikke gjør noe selv for å bli kjent, sier hun.

Så gikk det ikke lang tid før det kom forespørsel fra Birkeland musikkorps. De mangla dirigent og det gikk rykter om av Tone Holman i hvert fall hadde dirigert kor og ledet litt mindre grupper.

– Jeg kunne ikke si nei. Av alle ting jeg har drevet med i idretts og ungdomsarbeid har korps noen kvaliteter jeg setter høyt, og som gjør at jeg tror på korps som en oppdragende aktivitet for barn, sier dirigenten.

Barne- og ungdomsarbeider

Nå blir hun skikkelig engasjert. Det er godt at Eli Ramse Flaa serverer is i pausen, for temperaturen blir høy.

– Vi som foreldre er jo veldig fornøyde med Tone, for hun tenker ikke bare musikk men også barnas beste på alle måter. Det er liksom ikke noe som er et problem for Tone, alt ordner seg alltid. Og så er hun jo litt uforutsigbar, men det er bare gøy, sier Flaa, som stiller opp når det skjer noe rundt korpset.

Men Tone Holman har mer på hjertet, og det handler om barnas beste.

– I korps er du viktig selv om du ikke er best. Det er som hjulet på vogna – den skjener om du tar bort et hjul. Du er sjeldent solist og alle er hele tiden avhengige av hverandre. Dessuten lærer barn å tåle – noe jeg er veldig opptatt av, for det er mangelvare i dagens samfunn, sier hun, og forklarer:

– Det kan være tungt å leve, og det er smertefullt å marsjere. Det er kontaktpunkter her som er nyttige.

Hensyn til hverandre

– Men det kan vel være vanskelig med aldersspennet fra 7 til 17?

– Det er heller lærerikt enn vanskelig, for hele livet går jo ut på å ta hensyn til hverandre i en eller annen form. I korpset er barn mikset i alder og de må ta hensyn på tvers av alder, sier hun.

Og hun gir seg ikke med det, for hun vil ha med noe om foreldrenes rolle også.

– I korps kan du ikke slutte og begynne så lett. Korps bygger karakter og utvikler deler av hjernen, og forskning viser at barn som spiller i korps også er flinkere på skolen. De som holder ut i korps har ofte foreldre som kan sette grenser for barnet, sier hun.

I løpet av et korpsliv, så vil et barn dypt og inderlig ønske å slutte, og oppleve korps som pyton cirka fire ganger, mener hun, og poengterer at det er her foreldrerollen er avgjørende.

– Det er viktig at vi som foreldre orker å forsere dette, for da bygges det karakter. Min erfaring er at i korpset får man viktige erfaringer for livet om å stå et løp ut, sier Holman og legger til at ting som er vanskelige ofte blir greit igjen, og at da har vi har vokst på vanskeligheten.

Glad i unge

Og Tone Holman vet litt om hva hun snakker om. Til daglig arbeider hun med ungdom og adferd på Grim skole i Kristiansand.

– Jeg er genuint glad i å være sammen med barn og unge – ikke for å strømlinjeforme alle etter samme mal, for det er ikke nødvendigvis noe strømlinjeforma normal. Jeg sier ofte at det er en psykotisk tilstand å være ung i dag, men det går over, sier hun.

Når det ikke er arbeid eller korps som gjelder har hun ansvar åtte barn med forskjellige bakgrunn og ballast å ta seg av – dessuten krever bikkja og samboeren også sitt.