Museet rapporterer om 2.500 besøkende i fjor.
– I den stafettpinnen Steven Carpenter gav meg lå oppgaven med flytting av saga og mølla til Jacob Olaus Mo. Og når finansieringen er i orden, så flytter vi. Riktignok ikke bord for bord, men vi kommer til å bygge opp innredningen så autentisk som mulig, forteller museumsbestyrer Frode Borø Svaland, som ikke angrer på at han tok utfordringen og flyttet fra bank til museum.
Birkenes bygdemuseum hviler ikke på laurbær, for de er visst ikke særlig behagelige å ligge på. Nå trenger museet tre millioner til nybygg. Årsmøtet i stiftelsen Birkenes bygdemuseum forløp uten dramatikk.
Mange gjenstander
Årsmeldingen forteller om 2.500 besøkende og flere arrangementer, som etter hvert er blitt årvise. Kulturbarnehagen ligge også under museets vinger. Der er det 25 barn og 13 voksne som har tilhold.
– I 2017 mottok vi 61 nye gjenstander, og vi har nå 1.447 gjenstander som er registrert og katalogisert, og en haug som ennå ikke er bokført, sier Svaland.
Bestyreren gleder seg ut tvil til nytt bygg kan realiseres.
– Vi har uendelig mange gjenstander som vi gjerne skulle vist fram, og da trenger vi større hus. Men vi skulle gjerne hatt flere medlemmer også, sier han.
Bygdas puls
Birkenes historielag og Birkenes bygdemuseum er nære slektninger, så det er praktisk å avholde årsmøtene samtidig. Den største dramatikken for historielaget er nok at Alf Martin Woie gir seg som leder av årsskriftnemda etter tre år.
– Kjempefint verv, og fine folk å være sammen med. Men vi har fått en solid arvtaker i Sigbjørn Tveite, sier leder i historielaget, Edvard Lauen, når han takker Woie for innsatsen.
Historielaget har også nye prosjekter på gang, og Kristen Rosåsen orienterer om lagets planer.
– Vi har allerede vært i kontakt med Statens vegvesen, og sammen skal vi gjøre noe ut av fløtingen i Herefossfjorden og hele vassdraget. Fløting og tømmer har vært selve livsnerven gjennom kommunen, og dette vil vi børste støvet av, sier Rosåsen.
Han kan fortelle at det inneværende år vil arbeides med informasjonstavler langs veien og elva.
Sørlandets vekst og fall
– Du kan ikke skrive historien om Birkenes uten å kjenne til historien om Sørlandet, ja hele verden for den del, sier Berit Eide Johnsen.
Hun startet sin karriere som kultursekretær i Birkenes, og underviser nå ved Universitetet i Agder.
– Men så er jeg så heldig å ha fått midler av Lillesand sparebank og Lillesand kommune til å skrive Lillesands historie med særlig vekt på skipsfart, og det er Birkenes en naturlig del av, forteller hun.
Til årsmøtene har hun kommet for å øse av sin kunnskap. Hun kan blant annet fortelle at bøndene fra Birkenes ikke alltid fikk kontant oppgjør for tømmeret de leverte i Lillesand, men ordnet det slik at de fikk eierandeler i skip som skulle bygges.
Mange redere
– Vi finner mange partsredere i Birkenes. Skipet «Nanna» for eksempel som ble bygget i 1865 hadde 32 eiere, og i papirene finner vi bønder fra både Vindland, Flakk, Eikeland og Birkeland, sier Johnsen.
Og det er tydeligvis ikke helt fremmed for forsamlingen. Det er flere i forsamlingen som nikker gjenkjennende, og som har hatt en oldefar som figurerer i papirene som partsreder.
Men når seilskipene i tre ikke var brukbare lenger, forsvant partsrederne fra Birkenes. Heldigvis dukket det opp sagbruk og tremassefabrikker langs kysten, så de ble kvitt tømmeret sitt på annet vis.
– Nå er det E18 som gjelder og transporten går mye øst-vest, men ikke minst Flakksvannsbanen viser at aksen nord-syd med transport fra innlandet til kysten var like viktig den gang som E18 er nå, forteller hun.
