Hvor meningsfull er egentlig vindkraft i Norsk natur sett i et større perspektiv?
LESERBREV: I de siste fem årene har Norge i snitt produsert vannkraft til å dekke 110 prosent av vårt kraftforbruk. Den kostbare forbrukersubsidierte vindkraften som bygges ut kommer derfor på toppen av det. Den blir overskuddskraft som må eksporteres til EU land hvor den i dag selges for halvparten av produksjonskostnaden. Slik betaler norske forbrukere subsidier til ren veldedighet i noen av verdens rikeste land.
De fleste norske vindkraftverk plasseres i vakre, urørte, fjell og heier hvor labyrinter av brede veier må bygges for å sette opp turbinene. Resultatet er at sårbar natur raseres med dype utsprengte veiskjæringer og store massefyllinger. Arrene etter disse naturødeleggelsene kan ikke viskes ut og vil prege våre fjellandskap i tusener av år etter at vindkraften er henvist til kirkegården for feilslått norsk klimapolitikk. Dette i motsetning til andre land hvor vindkraftverkene står i kultur- og jordbrukslandskap. Der er det i de fleste tilfeller enkelt å dekke over sårene med jord når vindkraften er ferdig.
Kupert norsk topografi, som forårsaker vindskygge ved boliger, gjør at den vedvarende støyen fra vindturbinene blir svært uforutsigbar og ofte brer seg over store avstander. Mye tyder på at støybelastningene for vindkraftnaboer derfor blir større i Norge enn de fleste andre steder i verden. I Polen og Bayern har man så dårlige erfaringer med støy og andre miljøbelastninger at myndighetene har innført minimumsavstand til boliger på ti ganger totalhøyden for vindturbinene. Det blir nesten 2 km med de turbinene som planlegges av EON i Birkenes. Det er over tre ganger lenger borte enn hva det umodne norske vindkraftregelverket tillater.
Norge har ingen kull-, gass- eller atomkraft som skal erstattes slik nesten alle andre land har. Videre har Statkraft nylig sagt at Norge allerede har nok kraft til å elektrifisere alle person- og varebiler. Altså, ingen fremtidig kraftmangel.
Spør man politikere og miljøvernere om hvorfor dette må skje er svaret at vi skal “delta i en klimadugnad”. I bytte for den «gode dugnadsfølelsen» ønsker man altså å ofre verdensberømte og unike fjell- og heilandskap, kjære friluftsområder, vindkraftnaboers livskvalitet og belaste vår økonomi med subsidier for meningsløs kraftutbygging.
Det fins ingen dokumentasjon på at norsk vindkraft redder klimaet. Vindkraften er derimot en klimapolitikk mange av våre fremste forskere og samfunnsøkonomer karakteriserer som ødeleggende pengesløseri og symbolpolitikk med tvilsom eller manglende klimavirkning. Noen få spekulanter tjener seg, imidlertid, søkkrike på å selge norsk natur, i form av vindkonsesjoner, til utlendinger. I andre tilfeller gir vi vår natur gratis bort direkte til utenlandske selskap som EON. Hvor fins de rasjonelle argumentene for denne over-romantiserte vindkraften?
Der er neppe noe land i verden hvor landbasert vindkraft er mer ødeleggende og meningsløs enn i Norge. Man må undre seg over hva politikere og miljølobbyister tenker når de gleder seg over nye vindkraftverk. Er det frykten for klimaendringer som trumfer fornuften? Er det kraftbransjen som har lykkes i å kapre vår virkelighetsbeskrivelse til fordel for sin egen snevre agenda? Eller har det blitt slik at utsikten til litt penger i kommunekassa gjør oss blinde for verdier som fred, livskvalitet, helse og natur – så lenge det ikke er oss selv som skal ta belastningen?
Sveinulf Vågene
La Naturen Leve
Dersom du har et leserbrev du ønsker på trykk, send det til red@bavisa.no!
