Det er alltid spennende å se hva som kan skjule seg inne i en treplanke, men det er ikke alle gitt å se det. En av de som virkelig har den evnen er Terje Gordon Jensen på Skreros.
Terje Gordon Jensen vil absolutt ikke kalle seg for kunstner, men må allikevel forholde seg til begrepet. Det har seg nemlig så at det som kan klassifiseres som kunst, kan selges uten moms – det som ikke går i den kategorien må selges med moms.
– Og her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Jeg vil heller fakturere en moms for mye enn en for lite, for hvis man først kommer under lupen på noe sånt er det fordel å være trygt og godt og langt på riktig side av streken, sier Jensen.
Fra Voie til Espetveit
– Hva får en Kristiansandsgutt fra Fregattveien i Vågsbygd og skolegang på Møvik skole til å bosette seg på Skreros?
– Jeg var på leiting etter et sted hvor det gikk an bo, og hvor det samtidig var anledning til å ha både verksted og atelier. Det var ikke lett å finne i Kristiansand. Så da det åpna seg en mulighet her, var det bare å slå til, selv om det var mye å sette i stand, og vedlikeholdsbehovet er uendelig. Så bor jeg her med tre barn, og vi trives veldig godt i Birkenes, Vegusdal og på Skreros, sier han.
Og her er det mange kvadratmeter både vegg og tak – veldig mange, både med innhus og låve og garasjer og alle har en størrelse godt over norsk standard. I tillegg til verksted på låven, er det stor tegnesal med et bokstavelig talt langbord i andre etasje. Og på loftet over garasjen bygges det eget rom for ungdommene i bygda, også det rikt utsmykket med treskjæring og egenproduserte møbler.
Langt fra IKEA-møbler
Om ikke alt på verkstedet kan kalles kunst, så er det hvert fall brukskunst. Eldste sønn i huset, Oskar er med på omvisningen og er tydeligvis veldig stolt av pappa.
– Dette er ikke Ikea, sier han og viser stolt fram det ene fine møbelet etter det andre.
Og visst er det fint. For en klossete hobbysnekker er det utrolig at det går an å få til noe slikt. Men hobbysnekkeren lærer fort at noe av hemmeligheten ligger i sandpapir. Sandpapir kan imidlertid ikke glatte over, eller skjule dårlig håndverk som listverk kan skjule en mangfoldighet av synder i et hus. Det er nærmest uforståelig hvordan vinkler og tappinger og utsmykning kan passe så perfekt sammen.
Og når vi sier langt bord i tegnesalen, så mener vi langt bord. Det er plass til 26 personer rundt bordet, og det er enda flere stoler, selvfølgelig også selvlagde. I låven er også en tredje etasje under arbeid. Der er det tanken å lage utstillingslokale, og på det ene garasjeloftet snekres det ungdomsrom. Det blir også forseggjort med utskjæringer og selvlagde møbler.
– Det er ikke så veldig stort marked for denne type møbler og store utskjæringer som jeg holder på med, men det er gøy å lage og jeg kan jo bruke det selv, sier han.
Men noe skiller seg klart ut. Under tyttebærfestivalen på Engesland stilte han ut figurer med mytologisk tilknytning, og de var store og spesielle. Selv sokkelen som de var montert på, var også et kunstverk i seg selv. Men det er ikke ofte at disse figurene lar seg beskue.
– Jeg har ikke verken tid eller lyst til å reise rundt på utstillinger, så de blir mest stående som utsmykning hjemme i stua eller på låveloftet, sier Jensen.
Og i garasjen lages det båt. Det er ikke noe særlig marked for den type båt som lages i garasjen på Skreros, men det er fint å holde kunnskapen ved like.
– Jeg er opprinnelig båtbygger og møbelsnekker, så jeg må lage litt båt også. Jeg gikk i båtbyggerlære både på Sørlandet og Vestlandet, Jensen som ikke er ukjent med malerkunsten heller.
På historisk grunn
Det er stille på Skreros, nærmere bestemt Espetveit, som gården heter. Det er fint å stå på tunet og lytte til stillheten. Og en journalist med oppvekst i Kristiansand blir lett nostalgisk. I gamle dager gikk det skibuss til Loland, og skitog til Oggevatn hver søndag om vinteren. Vi av jernbaneslekt dro selvfølgelig til Oggevatn. Noen gang ble det skitur til Starthytta, som er nærmeste nabo til Espetveit – andre ganger kom man vel ikke ut av togkupeen i det hele tatt. Starthyttta ble for øvrig solgt til urmaker Jacob Nilsen i Kristiansand og gutteforeningen i Grim kirke på sekstitallet.
Men det er mere enn sekstitallshistore i området. Guttene på gården kommer hjem fra skolen og er ivrige til å fortelle om både bygdeborg og gravhauger i nabolaget. Og guttene har såpass mye kunnskap om dette, at det ligger an til mange oppfølginger her. 1.200 år gamle gravrøyser i nærmiljø kan være spennende for noen og enhver i bygda.
Fra dyrepark til kirke
– Hva liker du best å jobbe med?
– Jeg synes nok det er greiest med treskjæring, og da tegner jeg gjerne også mønsteret selv. Jeg har skåret ut noen av figurene i Hakkebakkeskogen i dyreparken, og en del av utsmykningen i den nye serbisk-ortodokse kirken på Tinnheia har jeg også fått æren av å lage. Og så har du Svalandsgubben på idrettsplassen på Birkeland som ungene kan klatre på og leke seg meg, sier Jensen, og legger til:
– Men man er jo nødt til å ha flere bein å stå på, hvis man skal prøve å leve av dette. Derfor er det nødvendig med litt møbelsnekring og også litt maling av og til.
– Er slike evner som du har medfødt?
– Til en viss grad er de nok det. Både min morfar, Normann Daland og min farfar drev både med kunst og med håndverk. Men medfødte evner må jo utvikles, og jeg fikk begynne å utvikle det, sammen med en gjeng godt voksne mannfolk på sløydsalen på Møvik skole da jeg 14 – og siden har det bare utviklet seg og utviklet seg, sier han.
Så selv om det er vanskelig å få se arbeidene hans, så kan noe beskues i Dyreparken. Og når du klapper eller klatrer på Svalandsgubben i Idrettsparken på Birkeland, så vet du hvem som fant han, godt gjemt i en trestubbe. Han har faktisk ikke egen hjemmeside på internett engang.
Kursvirksomhet
– Du har fine lokaler og masse verktøy. Var det ikke en tanke å begynne med litt opplæring av kommende treskjærere?
– Tja, vi får se hva vi får tid til, men det er kanskje ikke usannsynlig at det kunne bli noe sånt utover høsten eller våren, sier Jensen.
I så fall blir undertegnede den første som melder seg på kurs. En kveld i uka med Terje Gordon Jensen på Skreros ville være aldeles innertier, så jeg håper han ringer og forteller når det starter opp.
