Pynter med fjærkledde bjørkeris, gule blomster fra hagen, og barnas malte egg som symboliserer nytt liv.
Ute ved Tovdalselva kan vi se staselige Birkenes kirke stå høyreist blant gårdene. Et lite steinkast unna kirka får vi øye på et koselig tun med frodig beplantning, rødt uthus og et hvitmalt gårdshus med dusgrønne vinduskarmer. Et 115 år gammelt gårdstun som har sterk tilknytning til kirken, selveste Prestegården.
Presteboligen er bygget i 1910 og har vært bolig for prestene som har tjenestegjort i Birkenes menighet. Og det var nettopp slik Gunvor Hofseth havnet på Birkenes og i Prestegården.
Gunvor er opprinnelig fra Arendal, med røtter fra vest- og østlandet. Hun jobbet i mange år som kateket i Domkirken i Kristiansand. I 2007 ble hun ansatt her i Birkenes kirke som prest.
Tradisjon tro skulle hun ved tiltredelse som prest, flytte inn i presteboligen – og den gamle presten med familie flytte ut.
Presteboligen var en bolig som Gunvor følte seg heldig over å få lov til å flytte inn i. Etter flere år på misjonsreiser, der hun med familien sin har bodd i både små hus og leirhytter, hatt bosted sentralt i Kristiansand og etter flere år som enke, føltes dette litt «luksus». Det føltes som et nytt lite eventyr og prestegården føltes som et trygt landingssted, i landlige og fredelige omgivelser, føltes som en rot; et landingssted.
Presteboligen har huset flere prester, i tillegg til å huse tyskerne under krigen. Prestegården overlevde så vidt tyskernes okkupasjon hvor det fortelles at den daværende presten med familie ble forvist fra gården på dramatisk vis, og at det er funnet både skuddskader i veggene og diverse andre hærverk etter deres opphold der.
Etterkrigsårene var ikke de mest rike årene i historien, men noen oppgraderinger ble likevel gjort for å få huset i levelig stand og har siden blitt tatt hand om etter behov, som for eksempel det elektriske anlegget og et vindfang.
Da Gunvor skulle flytte inn var det nok en gang på tide med noen oppgraderinger, og etter som bygget var en tjenestebolig og ikke eid av Gunvor, ble oppgraderingene tatt hånd om av eieren OVF, Opplysningsvesenets fond. Huset ble etterisolert, fikk nytt kjøkken, nye vinduer og nye strøk med maling. Denne renoveringen tok ett år og sto ferdig i 2008.
Det å renovere en slik bolig var ikke «bare bare». Det var en god del hensyn å ta, blant annet gamle regler om hva en prestebolig skulle inneholde. Det skulle være minst fire soverom, to stuer og et rom som skulle brukes til kontor. Dette var for at presten skulle ha nok plass til både og kunne ta imot og huse folk som reiste rundt i kirkens ærend, og å holde møter og samlinger i kirkelig sammenheng. Dette var i tillegg til å ha plass til å kunne utføre sitt daglige arbeid i fred og ro, og å ha husrom til sin egen familie.
Etter noen år i tjeneste i Birkenes menighet, kom det frem at OVF ville selge en del eiendommer. Det viste seg da at Prestegården i Birkenes var en av disse som skulle selges. Riktignok var ikke selve eiendommen lenger like stor som den opprinnelig hadde vært. Uthuset og jorder var ikke lenger en del av eiendommen, men huset og hagen var akkurat det Gunvor ønsket seg. Hun fikk dermed muligheten til å kjøpe Prestegården i 2016.
Gunvor syntes det var leit å vite at prestegården ikke lenger skulle følge tradisjonen med å huse sittende prester, men er glad for muligheten til å kunne tilbringe pensjonisttilværelsen sin på det stedet hvor hun trives best.
Presteboligen er fylt med mange skatter som Gunvor og familien har både arvet og samlet opp igjennom årene på sine mange reiser.
Vegger og tak er malt og tapetsert i lyse toner, og gir dermed en rolig og nøytral bakgrunn slik at alle de fargerike møblene og kunstverkene får kommet til sin fulle rett. Hun har samlet veggtepper med motiver fra landsbylivet i Etiopia og Sør-Afrika. Malerier malt av lokale kunstnere, familiemedlemmer og venner og religiøse bøker og figurer fra utenlandsreiser. Minner som gir hjemmet særegenhet, sjarm og varme.
Gunvor er opptatt av å ta vare på historie og minner, tidløs kvalitet og naturmaterialer, respekt for det gamle, kristendommen og å la dette styre sammensetningen i interiøret hjemme.
Rommene i huset er romslige med høye himlinger, stukkaturer og rosetter i taket. Store vindusflater bader rommene med lys, og de gamle staselige restaurerte ovnene står som smykker oppetter veggene.
Hvert rom har en tydelig bruk, med unntak av kjøkkenet som av og til blir et kontor. Der er en daglig stue, en spisestue og en bestestue.
Bestestua stenges om vinteren, og åpnes opp når våren kommer. Når bestestua åpnes synes Gunvor det er litt magisk. Vårlyset som strømmer inn i rommet og inn igjennom den nylig restaurerte glassverandaen hun tilbringer sommerkveldene i, gir huset en vårlig følelse, og hun får et «nytt rom» hun kan nyte, pynte og reflektere i.
Når de høye gamle dobbeltdørene åpner seg inn til bestestua er det gjerne fastetiden før påske, en viktig høytid som står Gunvor nær. For henne er fastetiden er tid for refleksjon, en tid for å tenke på andre og for å hjelpe andre.
I sitt tidligere virke som prest er hun vant til å jobbe i helligdager og høytider. Det å nå være pensjonist er ikke alltid like lett når høytidene nærmer seg, men hun setter pris på å kunne stille opp som vikar om kirken skulle ha behov, og på det å holde seg aktiv igjennom diverse frivillig arbeid.
Tiden mot påsken markeres ved å pynte med pynt som har symbolsk mening. Rommene pyntes med fjærkledde bjørkeris, gule blomster fra hagen, og barnas malte egg som symboliserer nytt liv, duker med hint av lilla som symboliserer ventetid, og øvrig pynt som har blitt laget med kjærlighet av familie og venner igjennom årenes løp.
I høytidene kommer gjerne barn og barnebarn på besøk. De er ikke vokst opp her, men likevel oppleves Prestegården som «hjemme». Noen kommer helt fra USA, andre fra Oslo. Da våkner det gamle huset atter en gang til liv, og husets fulle mening kommer til sin rett. Rommene fylt med familie, lek og nærhet, blandes sammen med tilstedeværelse, fred og ettertanke. Akkurat slik en kunne tenke seg at en gammel prestegård skal være.
Tekst og foto:
Line Risdal
