Gerd og Gunnar Gyberg bor midt i hjertet av Birkeland. Hagen deres er ikke skjermet av gjerder eller porter – den ligger åpen og inviterende, som en liten oase mellom hus og vei. Her blomstrer det i bed og krukker, rundt busker og mellom trær. Folk stanser ofte, smiler, sier hvor vakkert det er. Mange spør om de kan ta et bilde.
– Vi gjør det ikke for å imponere, sier Gerd rolig.
– Men det er klart det er hyggelig når noen legger merke til det. Vi liker bare at det er pent rundt oss. Og hvis andre også blir glade av det – da er det jo fint.
En livshistorie i jord og blomster
De giftet seg tidlig og startet livet sammen til sjøs. Gunnar var maskinist, og Gerd ble med som ektefelle.
– Vi seilte sammen i fire år. Det var ungdommen vår, sier hun. – Havet, båtene, hverandre.
Etter sjølivet fikk Gunnar jobb på bilverksted, og fra 1982 jobbet han i kommunen – på renseanlegget. Gerd var hjemme med barna da de var små, og gikk senere tilbake til jobb i nærbutikken – samme sted som hun jobbet før de giftet seg.
Huset bygde de selv i 1966–67, på en tom og åpen tomt.
– I starten var det poteter og gulrøtter. Alt måtte være praktisk. Vi tenkte ikke på blomster.
Sakte, men sikkert – ble det hage
På midten av 70-tallet kom de første plantene.
– Først bare et lite hjørne. Så spredte det seg. Jeg vet ikke når det egentlig ble en hage. Det bare ble det.
Nå er det dusinvis av sorter, mange av dem stauder som kommer igjen år etter år. Gerd forkultiverer noen i en liten drivbenk, andre deler hun eller får fra kjente.
– Noen blomster har jeg kjøpt, men mange har jeg byttet til meg. Det er sånn hagen vokser – ikke bare med jord, men med vennlighet.
Et felles prosjekt – med hver sin del
De jobber i hagen nesten hver dag.
– Spesielt nå om våren, sier Gerd. – Da skal visne løkblomster bort, og nye ting skal frem. Vi tar det i vårt eget tempo.
De har funnet en naturlig arbeidsdeling.
– Jeg styrer med blomsterbedene. Gunnar klipper plen, steller busker og trær. Det har alltid vært sånn. Hver sin plass, men samme glede.
Gerds favorittårstid er våren.
– Når hagen våkner, kjenner jeg det i kroppen. Tulipaner, påskeliljer, blåveis… Det er så mange farger og liv på én gang. Jeg går og gleder meg hele vinteren.
Pionene er hennes stolthet.
– Den oppe i hjørnet – i fjor hadde den 150 blomster. Jeg fikk den av tanta mi. Den er både vakker og full av minner.
For øyet – og for glass og krukker
De dyrker ikke mye grønnsaker lenger.
– Litt poteter, langs kanten. Bare for moro skyld. Hagen er for øynene nå.
Men bær har de nok av: kirsebær, rips, stikkelsbær, epler og plommer.
– Jeg lager syltetøy og saft. Det har vi alltid gjort. Det smaker annerledes når du har stelt det selv.
Om barn, barnebarn – og balanse
Når jeg spør om barna hjelper til, smiler Gerd.
– Ja, de tilbyr seg. Men de har sitt: jobb, barn, alt mulig. Vi liker å gjøre det selv. Det er vårt prosjekt, vårt tempo.
De har en rytme som passer dem.
– Vi trenger ikke hjelp. Men vi vet at de er der. Og det betyr mye.
Barnebarnet liker hagen godt.
– Hun elsker å se på, ler Gerd. – Men hun vil ikke grave. Det er vi som liker å få jord på fingrene!
Hvis man vil begynne…
– Det finnes så mange råd og eksperter nå. Man kan spørre en gartner, lese seg opp. Men viktigst av alt: du må like det.
Hun ser mot et blomsterbed.
– Hvis du kjenner at du trives med det, da går det bra. Hvis ikke – la det være. Hagen merker det, på en måte.
En hage hvor livet føles lett
Denne hagen ble ikke laget etter en plan. Den vokste bare frem – som familien deres vokste, som huset ble bygget, som tiårene gikk. Her finnes det ingen overdådighet, ingen ønske om å imponere. Bare vanen med å gjøre det vakkert, litt etter litt, dag for dag.
Den står ikke adskilt fra livet – den er en del av det. Like levende som deres morgenturer i hagen. Like varm som samtalene over lunsjen. Like rolig som de selv.
Dette er en hage hvor det bare er godt å være.
